Lørdag 11. november 2006
Holdt råka åpen
– Torborg Nedreaas var i hele sitt liv et politisk dyr, som holdt en råk åpen under den kalde krigen, sier litteraturforsker Irene Iversen om 100-årsjubilanten.

«Og Dikteren sa til meg, du skal stikke fingeren i jorden – og jeg grov med begge mine hender i jorden, og da jeg tok dem opp igjen, var det blod på hendene mine.»

Dette skriver forfatter Torborg Nedreaas i «Den lille novellen om et par sko» i samlingen «Stoppested» fra 1953. Novellen er et angrep på den «rene» kunsten, idealet om «kunst for kunstens skyld» – og en programerklæring for engasjert diktning. Teksten er datert 1947, og skrevet på bakgrunn av borgerkrigen og henrettelsene av kommunister i Hellas – som opprørte kommunisten Nedreaas. Men det nokså enkle politiske programmet ble ikke satt ut i praksis.

– Torborg Nedreaas' forfatterskap er først og fremst politisk gjennom hvordan hun vever sammen den psykologiske og sosiale skildringen, som i bøkene om Herdis. Her kommer idealet hun senere formulerte til sin rett, hun ønsket å «tegne bilder» og belyse «ukjente dybder» – kunsten skulle være sannere enn sannheten, sier professor i litteraturvitenskap Irene Iversen.

Einar Økland har sagt om Nedreaas at hun skrev «realismens poesi».

– Det gir nok et riktigere bilde av diktningen hennes enn erklæringen fra 1947, sier Iversen. Hun skriver biografi om forfatteren, som ville fylt 100 år på mandag den 13. november.

Fra småborger til kommunist

Torborg Nedreaas ble født inn i en småborgerlig bergensfamilie med en mor som var halvt jødisk. Som i Nedreaas' berømte oppvekstskildring om Herdis, skilte foreldrene seg. Nedreaas utdannet seg til pianist og musikklærer, men brukte aldri utdannelsen. Hun giftet seg med en velstående bergensmann, men ble separert i 1938 og flyttet med sine to sønner til Stord på begynnelsen av krigen. I 1945 debuterte hun med to novellesamlinger, den ene en samling ukebladnoveller, den andre, «Bak skapet står øksen», en samling antiheroiske krigsskildringer, som ble kritikerrost av blant andre Aksel Sandemose.

Like før krigen ble hennes politiske engasjement vekket, og i løpet av krigen ble hun kommunist, sympatiserte med Sovjet og støttet opp om Norges Kommunistiske Parti, selv om hun aldri ble partimedlem. I 1947 giftet hun seg med den tidligere motdagisten Aksel Bull Njå, som nå var sekretær i Sambandet Norge-Sovjetunionen. De bosatte seg på Blylaget på Nesodden.

– Til sin død var hun Moskva-tro, og selv om det etterhvert ble mer hellig overbevisning enn politisk bevissthet, var hun et politisk dyr, som var oppdatert på forholdene i den tredje verden og verdenssituasjonen for øvrig, sier Iversen.

Hun engasjerte seg mot Nato, atomvåpen, Vietnamkrigen og USA-imperialismen. Romanen «De varme hendene» (1954) er en framtidsvisjon av Norge besatt av Nato og med beredskapslovene satt ut i livet.

– Litterært er den ikke god, men hun insisterte på å gjenutgi den i 1974. Nedreaas ble utgitt i Sovjet og i Øst-Europa, hadde gode venner og ble godt tatt vare på der. Dette, og at det var Sovjet som hadde bidratt mest til å nedkjempe nazismen, i tillegg til et behov for lojalitet og politisk tilhørighet, tror jeg er årsaken til at hun fornektet den politiske undertrykkelsen i østblokklandene, sier Iversen.

Men hun slapp til i NRK med sine underfundige og tilsynelatende uskyldige, men høyst politiske kåserier – gjerne i parabel-form.

– På tross av at hun var kommunist i en iskald tid, og fikk mange mot seg, fikk hun sendetid i NRK. Hun holdt en råk åpen, og det er grunn til å se nærmere på hvordan dette kunne skje. Forklaringen ligger kanskje i hennes litterære talent. Hun var en høyt skattet forfatter og mestret på sitt beste kunsten å være politisk og tegne et bilde av klassemotsetningene i samfunnet, uten verken å bli agiterende eller moraliserende, sier Iversen.

Realist og modernist

Mye på grunn av det politiske engasjementet, blir Nedreaas gjerne karakterisert som realist. Men forfatterskapet har også klare modernistiske trekk, påpeker Iversen. I mange av novellene glir drøm og virkelighet ofte over i hverandre, og språket er rikt på bilder. Titler som «Musikk fra en blå brønn», «Trylleglasset» og «Av måneskinn gror det ingenting» er i seg selv sterke metaforer.

– Nedreaas er en stilistisk mester, helt sentral i utformingen av den moderne norske novellen. Selv romanene har en novellistisk komposisjon. «Av måneskinn gror det ingenting» blir for eksempel fortalt av en mann som i løpet av en natt lytter til en ukjent kvinnes ulykkelige kjærlighetshistorie. Historien formidles i bruddstykker – med en uforklart spenning mellom de to som snakker med hverandre, forteller Iversen.

– Ved hjelp av denne teknikken blir romanen også flerstemt. Men vi kan merke oss at Sandemose ikke syntes noe om fortellergrepet, og mange radikale menn var rystet over at hun kunne skrive noe så rått som de abortskildringene romanen inneholder, sier Iversen.

Nedreaas skaper, sammen med forløperen Cora Sandel, den kvinnelige oppvekstskildringen i Norge. Hennes litterære kvinneskildringer, beskrivelse av kvinners kropp, seksualitet og erfaringer, gjorde henne til en kultfigur i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Ofte er det de dystre sidene ved kvinneerfaringene hun skriver om: abort, mislykkede livsprosjekter og kjærlighetsforhold og konfliktfylte mor-datter-forhold. Det siste er sentralt i «Trylleglasset» (1950), som sammen med «Musikk fra en blå brønn» (1960) og «Ved neste nymåne» (1971) utgjør fortellingen om Herdis.

– Herdis-skikkelsen blir et prisme som fanger og reflekterer den turbulente tida etter første verdenskrig. Klasseforskjeller, aksjespekulasjon, dyrtid og personlige tragedier i bergensmiljøet flettes inn i hverandre og formidles gjennom et sansenært språk. Herdis ser og lukter klasseforskjellene, og forfatteren fanger dem dessuten gjennom sin suverene bruk av det bergenske språket, sier Iversen.

Samtidig er bøkene like mye et psykologisk portrett av Herdis fra hun er fem til hun er femten, om en jente som avvises og holdes utenfor og dermed flykter inn i en fantasiverden – som «Trylleglasset» er en metafor for.

Sosialisme viktigst

Nedreaas var kjent som en raus forfatter, og i helgene åpnet hun og Aksel hjemmet sitt på Blylaget for kunstnere og intellektuelle og holdt «salong». Dersom de besøkende tok med mat og vin, kunne de få komme og diskutere kunst og politikk, overnatte og spise frokost – og helst også ta et bad neste dag. Her vanket alt fra studenter, NRK-journalister, kunstnere og kvinnesakskvinner.

– Hvordan gikk den Sovjet-vennlige Nedreaas overens med den nye kvinnebevegelsen?

– Hun kunne ikke fordra ml-ernes politiske standpunkter, men diskuterte gjerne politikk med dem. Og hun hadde et ytterst tvetydig forhold til feminismen, og uttalte i et intervju i Sirene at sosialismen er viktigere enn kvinnesaken. Som mange i sin generasjon, også de kulturradikale mennene, anså hun kvinner for å være mer i sine drifters vold enn menn. Men hun har laget sterke kvinneportretter, om enn ofte problematiske i hva de utsier om det kvinnelige.

Mange har lest «Av måneskinn gror det ingenting» som et innlegg for fri abort, noe Iversen mener romanen ikke uten videre kan sies å være. Men den retter en sterk anklage mot samfunnets behandling av kvinner, fordømmelsen mot dem som fikk barn uten å være gift og de illegale abortene som fulgte av det.

– Hva slags posisjon har hun i dag, 100 år etter sin fødsel?

– Mellom 1960 og 1980 hadde hun en stor og lidenskapelig leserskare, men på 90-tallet gikk hun nok litt i glemmeboka, sammen med flere av de norske etterkrigsforfatterne. Jeg har ikke inntrykk av at hun er så mye lest blant de unge i dag. Men hun er blant de beste i norsk etterkrigslitteratur, sammen med Johan Borgen, Tarjei Vesaas og Gunnvor Hofmo. Nedreaas skal leses for sin mesterlige stil, sitt poetiske språk og sin subtile politiske kritikk. Og for sitt bergenske vidd, ler bysbarnet Iversen.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.37
Mandag 11. desember 2017
Norsk-amerikansk litteraturfestival har betalt opptil 50.000 kroner i honorar til utenlandske deltakere. – Det må bli slutt på dugnadsånden i Festival-Norge, mener arrangør Frode Saugestad.
Lørdag 9. desember 2017
John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag mener Kulturdepartementet bør stole mer på egne byråkrater framfor å øke ­bruken av private konsulenter.
Fredag 8. desember 2017
Konsulentbruken har skutt i været siden Høyre overtok Kulturdepartementet. Arbeiderpartiet etterlyser økt politisk handle­kraft framfor flere utredninger.
Torsdag 7. desember 2017
Full mobilisering fra teaterfeltet ga uttelling for teatervitenskap i Bergen. I stedet mister historie en stilling.
Onsdag 6. desember 2017
Foreningen for statsstipendiater protesterer mot at Høyres kulturminister Helleland (H) ikke vil utnevne nye statsstipender i år. Den ber Stortinget sørge for at regjeringen snur.
Tirsdag 5. desember 2017
Norske medie­bedrifter anklager Altibox og andre tv-distributører for å innkassere flere hundre millioner kroner i moms­fritak som de ikke skulle hatt. Men Finansdepartementet ønsker ikke engang å utrede saken.
Mandag 4. desember 2017
SAK-satsingen skulle hindre fragmentering av fagfelt på universitets- og høyskolenivå. Men for noen fag førte samarbeid til nedbygging. – Jeg kan ikke detaljstyre universtitetene, svarer kunnskapsministeren.
Lørdag 2. desember 2017
Menn som trakasserer kvinner, er gjerne­ autoritære og har machiavelliske trekk, viser forskning. Er det på tide å ta #metoo til divanen?
Fredag 1. desember 2017
Norske elever lærer om samhold og rosetog når 22. juli er tema. Lise Granlund mener skolen også må undervise i Anders Behring Breiviks radikalisering.
Torsdag 30. november 2017
Kulturinstitusjoner som har kommuner eller fylker som eiere, er mer utsatt for kunstnerisk innblanding og usikker finansiering, viser ny rapport. Tidligere teatersjef Catrine Telle kjenner seg igjen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk