Debatten i kjølvannet av de tragiske drapene på Kalbakken har på ny vist at æresrelatert vold er en særlig potent måte å tematisere menn med innvandrerbakgrunn på i den norske medieoffentligheten. Samtidig har Runar Døving ilt til med et hjertesukk fra den hvite, norske middelklassemannen, som tilsynelatende overkjøres av et likestillingsprosjekt på stadig fart framover. Likestillingsminister Karita Bekkemellem har kommet på banen med delvis støtte til Døving, og hun deler oppfatningen om at norske menn må få større medbestemmelse både før og etter samlivsbrudd.

Når det gjelder menn med innvandrerbakgrunn er deres medbestemmelse på den hjemlige arena snarere framstilt som et problem. Løsningen på patriarkalske familiestrukturer framkommer i ulike tiltak for å løsrive hustruer og barn fra familieoverhodets kontroll. Det finnes en rekke eksempler på at det er tøft å vokse opp i fars vold, selv om det ikke nødvendigvis henviser til fysisk maktutøvelse. Det er en selvfølge at vi må kjempe for reell kjønnslikestilling i alle miljøer, samt at barn gis muligheten til å ta selvstendige valg for sin egen framtid. Den som paradoksalt nok ofte glemmes i det hele, er far.

Forskning på menns vold har noen grunnleggende premisser for å forstå og endre mannlige praksiser: De fleste voldsutøvere er menn, men de fleste menn er ikke voldsutøvere. Det vi kan lære av dette er at menn verken er kulturelt determinert eller biologisk disponert til å utøve vold, samtidig som det er aspekter ved det som gjør en mann til mann i et gitt samfunn, som kan støtte opp om enkelttilfeller av vold. All voldsutøvelse må selvsagt påtales. Jeg vil imidlertid hevde at det er lite fruktbart å betrakte vold begått av menn med innvandrerbakgrunn som handlinger det er bred oppslutning om innenfor de aktuelle minoritetsgruppene. De fleste menn med innvandrerbakgrunn er tross alt ikke voldelige.

Det er imidlertid grunn til å se på hvordan disse mennene utøver sin rolle som fedre. I større grad enn i majoritetsbefolkningen er familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn organisert kjønnsdelt, der far er hovedforsørger mens mor er den primære omsorgspersonen. Dette fører unektelig til at foreldrene utvikler ulike relasjoner til sine barn, og for mange familier forsterkes dette av at far jobber lange dager og på ugunstige tider av døgnet. Far blir i mange familier en fraværende, autoritær person med et begrenset repertoar av praksiser for å utøve sin oppdragerrolle.

Utviklingen av farseksklusive permisjonsrettigheter på 90-tallet kom delvis som et resultat av gryende endringer i den mannlige befolkningen i retning av å ville involvere seg tydeligere i barnas liv. Samtidig ble fedrekvoten sett som en mild måte å tvinge fedre generelt inn i nye omsorgspraksiser i forhold til sine barn. Idealet om nærværende og omsorgsfulle fedre er også det positive motstykket til den fraværende og autoritære far. Ved å oppmuntre til maskuline omsorgspraksiser, har man også åpnet veien for utvikling av nye mannsidealer mer generelt. De siste års utvidelse av fedrekvoten er et signal om at dette virker og at politikerne ser verdien av å satse på den «nye mannen».

Regjeringen sitter følgelig med et verktøy som har vist seg å bidra til reelle endringer både i menns praksiser, og i hvordan vi ser fars rolle i forhold til sine barn. Det er imidlertid visse grupper av den mannlige befolkningen som ikke omfattes av fedrekvoten. For det første har fedre ingen selvstendig opptjeningsrett til fødselspermisjon, men er avhengig av at også mor har jobbet. For det andre er selvstendig næringsdrivende ikke automatisk omfattet av disse velferdsordningene, men må ta aktive og forberedende skritt. I begge tilfeller rammes innvandrerbefolkningen i særlig grad av denne forskjellsbehandlingen. Det er både kulturelle årsaker og aspekter ved det norske arbeidsmarkedet som fører til at denne gruppen skiller seg ut fra majoritetsbefolkningen når det gjelder arbeidslivstilpasning.

En utvidelse av velferdsordninger for foreldrepermisjon til også å omfatte denne gruppen av menn, vil være et viktig middel for å endre farspraksiser og fremme kjønnslikestilling i mange innvandrermiljøer. Erfaring viser at dette har potensial til å endre menns praksiser mer generelt, og kan i så måte også bidra til at fedres vold i enda mindre grad betraktes som et alternativ. En slik utvidelse vil selvsagt koste penger, men de vil være vel investert. Så kan vi alltids avvikle kontantstøtten.