Spør du Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard om hva som er arven etter 1968, vil hun kanskje svare som i 1998: «En tid lang blev det traditionelle familiemønster lagt for had af denne gruppe av samfunds-trendsættere.»

Presten Søren Krarup fra samme parti mener sekstiåtterne «hjernevaskede en generation» og at Danmark er under «en ny besættelse, der ikke er mindre totalitær end den nazistiske, men til gengæld ganske anderledes udbredt og accepteret.»

Den danske idéhistorikeren Mikkel Thorup har skrevet om høyrefløyens aktive aggresjon mot sekstiåtterne i boka «1968 – dengang og nu», og vi spør ham: Hva skjedde?

– Sekstiåtterne blir sett på som de nye makthaverne som bruker sin frigjøring til å undertrykke resten av befolkningen. Det er et sterkt populistisk argument som vi finner igjen i innvandringsdebatten i Danmark, men også når det gjelder tema som skole og miljø. Det eksisterer en forestilling om at '68 var en ulykke, at frigjøringen førte til ny undertrykkelse. Det er en perfekt måte å konservere på, for da må samfunnet ikke endres for mye, sier Thorup.

Ledig begrep

Klassekampen har i flere artikler diskutert 1968-opprøret i anledning historiker Tor Egil Førlands bok om tiåret, hvor han ønsker å presentere 1968 som et individuelt frigjøringsprosjekt. Arven etter sekstiåtterne er kulturell, snarere enn politisk, mener Førland.

Og det er nettopp et slikt bilde av '68 – som et kulturelt symbol – som har lagt til rette for høyrefløyens høyrøstede angrep på '68-erne, mener dansken Thorup.

– Ja, i høy grad er det slik. Hvis '68 hadde forblitt et politisk symbol, ville ikke dette latt seg gjøre. Det er ingen som bekjenner seg positivt til det politiske ved 1968 i dag med mindre man forsvarer det litt unnskyldende: Når man er ung, skal man være radikal på venstresida; når man er eldre og klokere går man til høyre.

– Når begynte man å se på '68 som kulturelt og ikke et politisk opprør?

– Vendingen skjer parallelt med venstresidas nedgang. Mange på venstresida var mer opptatt av å framheve arbeiderbevegelsens historie heller enn den kulturelle arven fra 1968, så da '68-ere gikk over til andre politiske partier, ble '68-begrepet raskt hjemløst. Det ble et tomt symbol som høyrefløyen kunne invadere. Dette sier noe om politisk dynamikk: Man forlot et sterkt politisk symbol som noen andre tok over – og gjorde politisk igjen.

Antiautoritært paradoks

I Tor Egil Førlands bok siterer han grunnleggeren av forlaget Pax, Tor Bjerkmann, som oppsummerte sin tid på 1960-tallet slik: «Ingen skal tenke for meg».

Noen tiår etterpå – nyttårsaften 2002 – taler den danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen til sitt folk og tar et nå berømt oppgjør med det han kalte smaksdommere: «Vi tror på, at mennesker er bedst til selv at vælge. Vi behøver ikke eksperter og smagsdommere til at bestemme på vore vegne.»

– Fogh Rasmussens oppgjør med 68-erne og beskrivelsen fra Bjerkmann likner hverandre?

– Ja, og her ligger det et stort paradoks: Kritikerne av sekstiåtterne bruker deres egne verdier mot dem. Det som gjør kritikken av '68-erne så sterk, er at den har noe tilsynelatende riktig over seg: Man argumenterer for at den seksuelle frigjøringen har ført til et påbud om å være seksuelt aktiv, eller at fri oppdragelse fører til uregjerlige barn. Folk reagerte også på å bli beskrevet som undertrykker eller undertrykt.

Selvrealisering i reklamen

Reklamebransjen har også slått seg på å bruke opprørske markører og avbilde rebeller. Som Mikkel Thorup formulerer det, skjer dette gjerne ved hjelp av «en lalleglad hippie-sekstiåtter», et avpolitisert langhåret individ.

– Det var en sterk kulturell komponent i 1968 at mennesket skulle utvikle sine iboende kvaliteter – noe reklamebransjen og kapitalismen paradoksalt nok har overtatt. 1968 var et kulturelt oppbrudd med flere parallelle frigjøringsprosjekter: økonomien, familien, skolen – som bygde på den samme frigjøringstrangen. Reklamebransjen bruker 1968, men bare den frigjøringen som utelukkende er for individet, og ikke for noe kollektivt og større – det blir da 1968 som et selvrealiseringsprosjekt.