Klassekampen skrev i går om boka «1968 – opprør og motkultur på norsk», redigert av Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik, der Førland hevder at ml- og studentbevegelsen har fått en for sentral plass i fortellingen om ungdomsopprøret i 1968.

Førland mener opprøret mot autoriteter, og idealene om individualisme og frihet i et langsiktig perspektiv, framstår som de viktigste sidene ved motkulturen, som ikke hovedsaklig var politisk orientert.

Jan Bojer Vindheim, en av sjefideologene i den anti-autoritære delen 68-miljøet, støtter Førlands versjon.

– Ml-erne spilte en større rolle som politisk bevegelse i Norge enn i andre land, men endringene på slutten av 60-tallet var djuptgripende, og den politiske bevegelsen seilte bare på toppen av det hele, sier han til Klassekampen.

Vindheim støtter også Førlands påstand om at motstanden mot Vietnamkrigen er lite egnet som forklaringsmodell for motkulturen.

– Jeg oppfatter også Vietnammotstanden som en bølgetoppseilas, den var viktig for mange, men skal man se på endringen i folkedjupet var dette noe de politisk engasjerte holdt på med, sier han.

Revolusjonen nær

– Hva legger du i djuptgripende endringer?

– Holdningen til autoriteter og muligheten for å leve slik man ville. Ser du bilder av folkemengder fra 50-tallet, ser du en mengde med menn med hatt, frakk og like hårfrisyrer. Et seinere bilde vil vise noe helt annet. Dette er jo en overfladisk observasjon, men det dukket opp en følelse av frihet hos folk. Politisk og religiøst opplevde mange at vannmannens tidsalder, revolusjonen, eller hvordan man velger å uttrykke det, var på vei. Men dette var ikke et bolsjevistisk kupp, slik ml-erne ønsket seg.

For Vindheim tok opprøret blant annet form av arbeidskollektiv i Hjelms gate på Majorstua i Oslo der tidsskriftet Kimen ble lagd med allmøtet som autoritet. Seinere sto han sentralt i arbeidet med Gateavisa. Både ml-ere og anarkister var innom avisa, men med lite hell.

– Hjelms gate passet ikke inn i noe politisk program, mener Vindheim, som den gang bare het Jan Bojer. Etternavnet tok han etter sitt nye motkulturelle prosjekt: Vindheimkollektivet på Karlsøy i Troms.

Utopia

Bojer dro for å bosette seg på den fraflyttingstruede øya sammen med kona Kari Berg i 1972. Da hadde stedets første kollektiv annonsert etter likesinnede i Gateavisa. Uten ringeste erfaring fra landbruksliv så de for seg et liv med sjølberging, sjark og fiske.

– Det var en del av «tilbake til naturen»-bevegelsen. Jeg vil ikke si vi var inspirert av amerikanske kollektiv, heller at vi alle var del av den samme strømningen som innebar tanker om det utopiske samfunn, som jo er eldre innen sosialismen enn Marx. Vi var også knyttet til ikkevolds-kampen med Gandhi og Martin Luther King som forbilder. Ml-erene legitimerte derimot vold som politisk virkemiddel.

Også fra kollektivet ble det mekket tidsskrift. I første nummer av Vannbæreren i 1974 skriver Vindheim at målet var å erstatte den etablerte kulturen i Norge. Men hva opponerte vindheimerne mot, og hva ville de ha i steden?

– Meningene sprikte, men det vi var sikre på, var at alt som hadde skjedd før var ubrukelig og at alt måtte bygges opp nedenfra. Vi ville bytte ut kjernefamilien med et kollektiv med en åpnere seksualitet, der barna skulle være et felles ansvar og kjønnsrollene skulle oppheves, forteller han.

Også narkotika var en del av pakka.

– Hasj ble nå en understrøm i globaliseringen. Men det som virkelig skapte utopiske visjoner, var bruken av psykedeliske midler. Noen satte opplevelsene i sammenheng med religion, og dette var bakgrunnen for «new age»-bølgen. Dette ble også knyttet til en oppfatning om menneskets enhet med naturen og en økologisk bevegelse. Man kan diskutere hva i tida som skapte en politisk økologisk bevegelse, men for mange medførte dette et politisk engasjement, mener Vindheim som selv har representert De Grønne i bystyret i Trondheim.

Hard virkelighet

Drømmen stanget etter hvert med virkeligheten. Kollektivet klarte seg ikke uavhengig av storsamfunnet.

– Bare for å kjøpe kaffe og sukker, måtte vi jobbe. Dermed falt vi inn i en livsstil lik den mange i slike samfunn har – arbeid kombinert med periodevis landbruk og fiske. Det vi ønsket, var å bli en ideologisk kjerne, og derfor ga vi ut Vannbæreren. Det greide vi til en viss grad, men vi mestret ikke å bygge opp permanente institusjoner. Vi trodde alle muligheter lå åpne, men da vi kom til slutten av 70-tallet, sklei den døra sakte igjen. En sto der med ubetalte regninger og samlivsbrudd.

– Hva har du tatt vare på og hva har du gitt slipp på av ideene fra 1968?

– De styggeste vil si jeg har sviktet alt jeg sto for, men jeg tror livet utgjør en enhet og at dette kan ha hatt politiske konsekvenser. De Grønne er en parentes i Norge, men internasjonalt har partiet vært en fortsettelse av det anti-autoritære opprøret i 1968. Her i landet finnes nok de fleste i SV.

– Motkulturen i Norge ble mer en kulturell enn en politisk bevegelse. Det er i det kunstneriske miljøet bevegelsen har hatt varig effekt, ikke politisk, selv om en del ble fanget opp av ml-bevegelsen og SV. Det var tilløp til politiske organisering på mer anti-autoritært grunnlag, men det ble ikke noe av det. Om du ser på «new age»-bevegelsen i all dens mangfold, er det også der en skremmende mangel på politisk bevissthet.