I disse dager får både musikeren Åge Aleksandersen og forfatteren Lars Saabye Christensen Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, Kommandør-grad.

Men hva slags funksjon har slike ordener i det moderne Norge? Tradisjonelt har radikale sosialdemokrater og kultureliten vært svært skeptisk til ordenen, som har Kongen som sin såkalte stormester. I stedet sverget sosialdemokratene til Borgerdådsmedaljen for spesiell samfunnsinnsats, en orden som deles ut av regjeringen.

Den forrige regjeringen delte ut ordener til en rekke egne medlemmer, og nå står altså kunstnerne Aleksandersen og Christensen for tur.

Trond Nordby, professor i statsvitenskap ved universitetet i Oslo, mener ordensvesenet ikke er stort mer enn et sosialt spill som bør avvikles.

– Og nå håper jeg ikke at jeg fornærmer Åge Aleksandersen, det er ikke hensikten. St. Olavs Orden ble opprettet på 1800-tallet, av svenskekongen, og brukt til å blidgjøre nordmenn og skaffe allianser for den svenske overklassen, samt monarkiet.

Selv i dag er ordenen noe mer enn bare en hedring av solide samfunnsborgere, mener professoren:

Pomp og prakt

– Det er en tydelig pompøsitet knyttet til dette, en markering av at man er «innenfor», en del av eliten. I det norske samfunnet er man opptatt av å se og bli sett. Narraktighet og formelle posisjoner har fortsatt en viss verdi. Man liker å samles i fojaeer og drikke sjampis og spise kanapeer med ordenstegnet på brystet.

Nordby ser en klar tendens i sosialdemokratiets endring i innstilling til ordenen.

– Det er ikke rare avstanden mellom standpunktene til Frp og standpunktene til Ap etter liberaliseringa av samfunnet som særlig Gro Harlem Brundtland initierte. Det er nyanseforskjeller mellom de to partiene, men ikke så mye mer.

Nordby forteller at han etter en forelesning på Det kongelige videnskabers selskab i Trondheim for noen år siden, fikk en invitasjon til festmiddag på kvelden hvor det het at eventuelle gjester som hadde fått ordenstegnet, gjerne måtte ikle seg det. Nordby svarte på innbydelsen med å si at han riktignok ikke hadde noen ordenstegn, men en gjeddesluk som blinker like fint, kanskje han skulle kle seg i den?

Gammeldags

Dagbladets Sissel Benneche Osvold ser også på St. Olavs Orden som jåleri, en etterlevning av det gamle klassesystemet.

– Jeg ser at Åge Aleksandersen nå får den og dermed får gjort sin klassereise, og om han har glede av det, så unner jeg ham den gleden. Det er alltid hyggelig at mennesker blir hedret, men dette er rett tilbake til føydalsystemet, for min del, sier hun og fortsetter:

– Det som forbauser meg mest, er alle som tar imot den. Jeg trodde slike utmerkelser, i og med 68-opprøret, var i ferd med å dø ut.

– Hadde du tatt imot selv?

– Nei, jeg håper da ikke det, sier Benneche Osvold.

Uskyldig moro

Synne Skouen, leder av komponistforeninga, satt tidligere i Statens Musikkråd og var en rådsinstans for søknader til St. Olav Orden.

– Jeg sa den gang at alle som ønsket seg en burde få en, og det står jeg ved, sier Skouen litt lattermildt. – Men jeg synes systemet er fullstendig avlegs. Og det hjelper liksom ikke å gi den til Åge Aleksandersen heller. Det er en feilslått måte å modernisere den på.

– Du ville ikke tatt imot selv, da?

– Det blir jo et aldeles hypotetisk spørsmål, men selvsagt ikke, i og med at jeg synes hele systemet bør avskaffes. Det er andre og bedre måter å vise for eksempel kunstnere at man setter pris på det de gjør.

Forfatter Edvard Hoem ser ikke det helt store i saken. Skal dette også være noe å snakke om, spør han.

– Det er vel bare litt uskyldig moro, sier romsdalingen, verken mer eller mindre. Bjørnson var i sin tid veldig mot St. Olavs Orden, mens Ibsen elsket den. Og det er sikkert mange i forfattermiljøet som gjerne ville hatt den, men som er mot den inntil de får den, smiler Hoem.