I Herbjørg Wassmos nye roman får femten år gamle Dorte en dag et tilbud hun ikke klarer å motstå: hun kan dra fra landsbygda i Litauen til en kaféjobb i Stockholm. Men Dorte møter en virkelighet som inneholder noe ganske annet enn kaffe og crossainter: Jobben finnes ikke, og Dorte stenges inne i leiligheter og kjellere der verken dører eller vinduer kan åpnes – uten noen mulighet til å unnslippe kundene.

Dette er en roman om ting man helst vil vite minst mulig om: trafficking. Herbjørg Wassmo hadde ingen planer om å skrive om menneskehandel – og valget av tema skyldes at hun leste Snorres kongesagaer på nytt:

– Jeg lot meg provosere av at Snorres menn selger døtre, søstre, treller og ekskoner for å få status og makt. Så slo det meg at dette ikke bare er noe som skjedde i hedensk tid, men at foregår fremdeles – og at vi lar det skje.

Ga nesten opp

Herbjørg Wassmo er blant våre mest leste forfattere, kjent for sine romaner. Men fortellingen om Dorte oppstod da Wassmo skrev på et teaterstykke bestilt av Hålogaland teater:

– Moralen er at man aldri bør spørre en prosaist om å skrive for scenen. For det blir prosa til slutt uansett, sier Wassmo.

For jenta i kjelleren vokste seg etter hvert ut av dramaformatet. Hun ble prosa, og takket være Snorre ble hun et offer for sexindustrien og menneskehandel. Men Wassmo ble ikke bare engasjert i temaet: Hun skjønte at dette var en roman som ville bli ubehagelig og tung å skrive. Underveis holdt hun på å gi seg flere ganger.

– Jeg hadde lyst til å legge den fra meg. Jeg hadde ikke fortalt noe om hva jeg jobbet med til verken forlag eller andre, og sa til meg selv at hvis jeg droppet det, var det ingen som ville få vite noe. Jeg tenkte også at jeg kunne la det hvile litt, for så å ta det opp igjen senere. Men på et eller annet tidspunkt innså jeg at jeg var en feig forfatter og et feigt menneske hvis jeg ga meg. Og jeg skjønte at hvis jeg la det fra meg, ville jeg aldri ta det opp igjen.

Herbjørg Wassmo forteller også at jobbingen med romanen har lært henne noe om hennes egne fordommer. I boka tegnes komplekse portretter av både prostituerte og de som tjener pengene.

– Før jeg begynte å skrive «Et glass melk, takk» trodde jeg ikke at hvem som helst kunne bli horer, og jeg så nok halliker som relativt endimensjonalt onde. Men nå vet jeg at virkeligheten kan være annerledes.

Virkelig sterke historier

Omtrent samtidig som Wassmo satte i gang med å skrive om Dortes skjebne i traffickingindustrien, kom de første trafficking-sakene opp for norske domstoler. Fiksjonen ble plutselig virkelighet da avisene skrev om jenter innestengt i kjellere.

– Det var jo som om fortellingen var bestilt. Men så var den på en måte bestilt av mitt eget hode, sier hun.

Wassmo gjorde derfor research på en annen måte enn tidligere, og byttet ut arkivarbeid med intervjuer og rettssaker.

– Jeg har sittet i Oslo Tinghus og fulgt rettssaker om trafficking. Jeg var så redd at jeg fikk en journalist til å være med meg i rettssalen for å holde meg i hånden. Historiene var så sterke. Det som Dorte og de andre opplever i romanen, er bygget på sanne fortellinger, det har skjedd. Resultatet er en fiksjon, en roman. Men det at jeg gikk så langt inn i virkelige hendelser, fikk meg til å føle et enormt ansvar for å gjengi disse menneskeskjebnene godt nok. Det foregår forferdelige ting som vi ikke gjør nok for å stoppe. Og tanken på det får meg til å føle skam og avsky for det vi kaller vårt siviliserte samfunn.

Satt i system

Wassmo har skrevet om jenter som blir utsatt for grove overgrep tidligere, og Dorte i den nye romanen presenteres som en «litterær slektning av Tora.» I Tora-trilogien, som er blant Wassmos tidligere romaner, møter vi også en jente som blir utsatt for grove overgrep. Der er det stefaren som er ansvarlig.

Denne gangen er overgrepene flyttet ut av familien, og satt i system av menn som vil tjene penger. Ifølge FNs arbeidslivsorganisasjon (ILO) regner man med at nesten to og en halv millioner mennesker er ofre for menneskehandel. 80 prosent av disse er kvinner og barn.

Wassmo har aldri tidligere skrevet en så tydelig samfunnskritisk bok. Boka avsluttes også med et etterord – og erklæringen «Vi må sette alt inn for å stoppe overgrep og slavehandel.»

– Det er sjelden skjønnlitterære forfattere er så tydelige i sine politiske prosjekter som det du er i fortellingen om Dorte?

– Ja, det er helt klart min mest politiske roman, sier hun, men presiserer at dette først og fremst er en roman om en jentunges totale ensomhet.

– Dette er ting vi ikke kan være bekjent av å la skje. Vi må gjøre noe. Vi må sette alt inn på å ta bakmennene, og hjelpe de kvinnene som blir ofre. Og om det både er tids- og ressurskrevende, må det likevel prioriteres.

Men Herbjørg Wassmo har størst tro på arbeid i felten:

– Dette er ikke et problem som kan løses på seminar.