I 1973 skriver Jens Bjørneboe et brev om alle brevene han selv mottar – «åndelige kjærlighetsbrev», som han kaller dem. En ung mann skriver blant annet: «Det er ingen andre mennesker jeg er så glad i som deg.» Bjørneboes viktige stilling for unge radikale er velkjent – men dem han selv så opp til forbindes ikke like ofte med Bjørneboe: de kulturradikale forfatterne Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Helge Krog. Nå gir Pax forlag ut et utvalg brev signert Jens Bjørneboe, fra 1949 til 1975, redigert av Tore Rem, som skriver biografi om Bjørneboe:

– Brevene gir oss et litt annet bilde enn det entydige og mytiske sekstiåtter-bildet som har blitt skapt av Bjørneboe: 68-eren som har et hoff av unge ved sine føtter og som blir dyrket av en ny generasjon. Det påfallende ved disse brevene er at man så tydelig ser Bjørneboes egen forankring – i generasjonen før ham. Og det er en litt rar allianse, sier Tore Rem, professor ved Universitetet i Oslo.

Beundring begge veier

Bjørneboe skriver til venner, forleggere, oversettere – om alt: døtrene sine, familiens katter, pengeproblemer, reiser, alkohol, depresjoner og forfatterskapet. Det interessante med brevene adressert til kulturradikalerne er at han hadde et så inderlig forhold til dem – selv om han stod i tradisjonen etter Rudolf Steiner, den antroposofiske bevegelsen som må ses på som en reaksjon mot kulturradikalismen på 1930-tallet, sier Tore Rem:

– Samtidig har han en beundring for kulturradikalerne, en beundring som grenser til dyrking, spesielt av Arnulf Øverland på 1950-tallet. Jeg tror det er viktig å forstå hvem Bjørneboe var på 50-tallet for å forstå det mer kjente bildet av Bjørneboe som radikaler på 60- og 70-tallet.

– Øverland som religionskritiker og blasfemiker var også viktig for Bjørneboe?

– Bjørneboe beundret stridbarheten hans, polemikken og den uredde holdningen. Det gikk andre veien også: Når Bjørneboe startet offentlig debatt om forholdene i norske fengsler etter å ha sonet en promilledom, sa Hoel og Øverland seg imellom: Nå kan vi slappe av, for Jens er der. De så Bjørneboe som en uredd arvtaker i den kampen.

Nødvendige allianser

«Kjære Arnulf! Maestro buono e carissimo!» skriver Bjørneboe til Arnulf Øverland. Og brevene til Sigurd Hoel innledes gjerne med «Kjære Kong Sigurd!» At vennskapet med Øverland kan virke underlig i dag, henger sammen med den såkalte tungetaledebatten, hvor Arnulf Øverland tok til orde mot den litterære modernismen.

– Øverland ble ansett for å være stokk konservativ i sitt kunstsyn, det var vanskelig for mange å ha et positivt forhold til ham. Men Bjørneboe finner noe annet hos Øverland. Det var språkstriden som ble det punktet hvor Øverland og Bjørneboe kunne møtes, de var begge riksmålsmenn. Språkspørsmålet var ekstremt viktig på 50-tallet. Sett fra riksmålsforkjempernes perspektiv var det uhyrlig at staten ville blande seg inn i kulturlivet og bestemme at vi skulle ha samnorsk. Det bidrar til Bjørneboes bilde av Norge som et land med latterlige vilkår for kulturen.

– Men Bjørneboe anmeldte også verk av sin venn Øverland i Aftenposten, og sin fetter André Bjerke?

– Det var en helt annen litterær offentlighet den gang, habilitet var ikke noe tema på samme måte som i dag. De dikterte selvfølgelig ikke hverandres anmeldelser, men det var en mye mindre offentlighet med færre bøker som ble gitt ut. Bjørneboe sendte sine bøker til betydningsfulle folk i det litterære feltet, også folk han ikke hadde truffet, i håp om at noen skal plukke ham opp og ytre seg om det. Det var langt dårligere betingelser for forfattere før, du måtte i større grad basere deg på blandingsroller som journalist, anmelder og forfatter.

Harde vilkår

Bjørneboe forteller om økende økonomiske utfordringer i sine brev – og ser på forfatternes vilkår med stadig skarpere blikk. Det medførte også et oppgjørsbrev med hans fetter André Bjerke, som var leder av Forfatterforeningen av 1952, en utbrytergren av forfatterforeningen som hadde riksmål som anliggende. I et brev datert 1962 tar Bjørneboe kraftig til motmæle mot Bjerke, etter et intervju i Morgenbladet.

– Bjerke kritiserte litt kokett at forfatterne skal ha betalt for å sitte på Theatercafeen. Da tenner Bjørneboe. Tidligere på 50-tallet så Bjørneboe mer på forfattere som skapere av åndsverk, og ville at staten skulle blande seg minst mulig i kulturlivet. Men han radikaliseres til å tenke mer på levelige vilkår for forfatterne. Bjørneboes brev sier mye om produksjonsvilkårene for hans litteratur og alt det andre han må gjøre for å få skrevet bøker – som å oversette.

Brevskrivingen var én slik oppgave, som Rem mener Bjørneboe tok alvorlig:

– Han har et stort stilregister. Noe er elegant lekent, og brevene på engelsk har de mest agressive utblåsningene, han er ikke redd for overdrivelser. Men som oftest har han innreflektert et snev av selvironi. Han skriver både vittige og oppriktige tekster.