Hovedpersonen i Torgrim Eggens nye roman, Raúl, har en skjebne som vanskelig kan oppsummeres som noe annet enn ublid. Han blir satt i fengsel, han blir innlagt på asyl, han drar i eksil.

Men Raúl har det ikke bare svart og dystert: han utvikler seg fra nervøs forfatterspire til slagkraftig lyriker som høster applaus, han kaster opp på Juanas sko, men hun faller for ham – og han klarer å forsone seg med sannheten når illusjonen om faren som stor revolusjonshelt viser seg å være falsk. Da er det tvilen som blir Raúls rettesnor – ikke den blinde entusiasmen:

– Han er ingen stor politisk tenker. Han sier et sted i romanen at på samme måten som han aldri har vært noen stor fortolker av marxismen har han heller aldri vært noen stor kritiker. Han er intuitiv. På den måten er det kanskje også et selvportrett, sier Eggen.

En og en halv

Selv om Raúl står i sentrum av boka, står han tydelig plassert mellom to søstre som er radikalt ulike: Juana er lojal til revolusjonen, Miranda er kritisk.

– De representerer nærmest to ideologier?

– Ja – eller to legninger. Den ene er stabil og hviler i seg selv, den andre er på jakt etter neste blåne. Miranda kommer av å se – å ha utsyn og perspektiv. Og Juana er det første navnet på Cuba.

Tvillinger er selve bildet på dobbelthet, mener Eggen:

– Tvillinger er noe mer enn én – og noe mindre enn to, det er et litterært fantastisk konsept. For tvillinger finner det store skillet i personlighet sted i puberteten. De er genetisk helt like. Oppveksten deres har vært den samme. Så hva skjer når de frastøter hverandre, når de velger forskjellige sider i nesten alle spørsmål? Dette er ikke en klisjédiskusjon om arv og miljø.

Tankeforbrytelser

Det er flere tvillingmotiv i romanen, og på Cuba:

– Det er en enorm fysisk nærhet til USA, samtidig som det er en komplett atskillelse. Og hvitt og svart, Europa og Afrika møtes på Cuba på en måte som er helt unikt. Et tredje tvillingmotiv jeg skriver mye om er sannhet og løgn, sier Eggen.

Eggen var på Cuba for første gang i 1997.

– Mitt forhold til Cuba har endret seg. I begynnelsen så jeg fryktelig mye positivt og ble grepet av møter med folk som hadde revolusjonens glød, og følte at dette systemet fortjente en sjanse. Men når du begynner å undersøke nærmere, ser du at det har kostet.

Eggen har valgt å fortelle historien om den kubanske revolusjonen ved å fokusere på Raúl, den revolusjonære forfatterspiren som ender med å bli desillusjonert – og betraktet som en farlig opposisjonell.

– Hvorfor valgte du å fokusere på en forfatter?

– Den eneste forbrytelsen i et totalitært samfunn er tankeforbrytelsen. Raúl er lyriker, og lyrikken står for det ikke fullt ut formulerte opprøret – og lyrikken har en langt viktigere plass på Cuba enn i vårt samfunn.

Tradisjonell fortelling

Romanen forteller ikke bare om Raúls skiftende romanser, litterære kvaler og hans opplevelse av tida etter revolusjonen, men forteller inngående om forholdene på Cuba.

– Det må kreve mye research?

– Jeg har virkelig lest Castros taler, og etterprøvd min fiksjon med kilder. Det er dette det å være forfatter handler om. Det er ikke opp til meg å felle noen politisk dom, min jobbe er å fortelle en god historie, og det gleder meg å fortelle historier. Denne romanen har fått en så tradisjonell oppbygning at den nesten er retro. Da jeg begynte å ta i dette materialet så jeg at det ikke lot seg gjøre å bruke eksperimentell fortellerteknikk og angripe det postmoderne. Romanen fortalte seg sjøl, rett ut, på en måte jeg aldri har gjort før, sier Eggen.

Tvisynet i hans bok ser han ut til å finnes i selve emnet, den kubanske revolusjonen:

– Cuba er spennende nettopp fordi det ikke har vært det totale skrekkveldet vi har sett andre steder, med Kambodsja som det verste eksempelet. Men det er enda en stor drøm som ikke slo til, og de er bondefanget av et system som ikke fungerer. Det er sørgelig at Cuba aldri fikk noen sjanse til å bygge opp noe eget: Sovjetunionen trengte en lydig og underdanig satellittstat, og det fikk de. Det er vanskelig å se for seg store endringer før Castro dør. Men etter ham tar broren over, det er nedfelt i grunnloven, noe som er interessant all den tid Castro påstår å være demokratisk valgt. Det burde vært satt i gang en demokratiseringsprosess for lenge siden. Min bok slutter i 1990. Det hadde vært et godt tidspunkt, sier Eggen.

Eksplosivt i eksil

«Hermanas» er en bok preget av et Cuba i fysisk forfall:

– De lever faktisk ikke bedre enn de gjorde for femti år siden, mens det i vår del av verden har foregått en voldsom utvikling. I tillegg har de fått et tystersamfunn av DDR-format: Naboer sladrer på hverandre, og det finnes systemer som gir folk rapporteringsplikt om hva som foregår i deres egen oppgang.

– Folket settes inn mot folket?

– Folket settes inn mot folket.

Eggens roman driver fram spørsmålet: Hvis det er vanskelig å fungere som opposisjonell i et samfunn, må kanskje eksil være et nærliggende svar? De omstridte eksilkubanerne har vært en av flere kilder i arbeidet med boka.

– Hundretusener av kubanere dro etter revolusjonen, i dag sitter det to millioner eksilkubanere i verden, hvorav en million i USA, hvor de danner et politisk tungt miljø. Man kan betrakte dem som dønn reaksjonære, men jeg har begynt å betrakte dem litt som palestinerne. De framsetter krav på deres eiendommer på Cuba, krav USA betrakter som fullstendig legitime. Det er en eksplosiv situasjon.