– Jeg tror ikke på den engasjerte litteraturen. Den kan ikke hjelpe vaskekona. Hun må henvende seg til journalistikken eller filmen, som er massemedier. Det er ikke litteraturen, sa Dag Solstad under lørdagens debatt om politisk litteratur på Litteratursymposiet i Oddas nedlagte smelteverk.

Likevel hevder forfatteren å ha skrevet sin første politiske roman på 20 år. Han er blitt anmeldt av utenriksministeren og kritisert av Aage Borchgrevink på politisk grunnlag.

Timingen var altså god da han, sammen med forfatterkollegene Kjartan Fløgstad, Frode Grytten, Olaug Nilssen, Marit Eikemo, Lars Ove Seljestad og Arne Svingen skulle ta tak i problematikken. Det var også plasseringen: Smelteverket som etter gradvis slakting sluttet å puste i 2003 er en realitet og et symbol for samfunnets endringsprosesser i vår tid.

Men hva er politisk litteratur i dag?

Søppellitteratur

I 1980 tok Solstad et oppgjør med 70-tallets sosialrealistiske litteratur på et seminar på Dokka. Denne litteraturen, rettet mot arbeiderklassen, var kunstig frembrakt, hevdet han. Og ville de lese det? Nei, ifølge Solstad ville de heller lese en type sløvende søppellitteratur som må bekjempes.

Året etter gir Kjartan Fløgstad ut essaysamlingen «Loven vest for Pecos», der han gir uttrykk for et noe annet syn. Høyverdig litteratur trenger ikke være smal og kan fungere innenfor populærlitteraturen, var en av tankene.

Dette var hendelser Klassekampen-redaktør og ordstyrer Bjørgulv Braanen tok fatt i da han innledet debatten. Han minnet også om to ulike teoretiske ståsteder ved de marxistiske filosofene Georg Lukács og Theodor Adorno. Førstnevnte som hevder det politiske ligger i å skildre virkeligheten og gruppe som representerer sin klasses interesser, sistnevnte som vektlegger formen som det radikale.

Braanen fikk imidlertid lite drahjelp da han mente Solstads nye bok måtte være et godt utgangspunkt for ham med hensyn til å besvare spørsmålet «hva er politisk litteratur?»

– Det er det faktisk ikke. At romanen er politisk er en følelse. Jeg har drømt om å skrive en politisk roman i 10–20 år, men har ikke kunnet gjøre det, svarte Solstad.

Spøkelse

Fløgstad hadde på sin side en mer konkret tilnærming. Etter å ha slått fast at det mest politiske ved innholdet alltid må ligge i formen, tok han fatt i spøkelset fra 70-tallet som stadig dukker opp når det er snakk om politisk litteratur i Norge. Det skjedde igjen da Gyldendal for en tid tilbake utlyste en konkurranse for dem som vil skrive politiske romaner.

– Det dukket opp de merkeligste tolkninger av hva som er politisk. På radioen spilte de «Internasjonalen», og det ble lest fra Tor Obrestads «Sauda! Streik!», sa han.

Barne- og ungdomsforfatteren Arne Svingen kunne fortelle at akkurat den 70-tallslitteraturen hadde gitt ham varige mén. Han vokste opp i et radikalt miljø på Grorud utenfor Oslo på 60- og 70-tallet og ble foret med sosialrealistisk litteratur som han hatet.

– Om noen spør meg om bøkene mine er politiske, svarer jeg alltid nei. Vi som var i opposisjon til miljøet reagerte med å ikke engasjere oss politisk. Jeg interesserer meg for saker, men er ikke partipolitisk engasjert, sa forfatteren, som hevdet at barne- og ungdomslitteraturen ellers må være den beste arena for politisk litteratur. Dette er bøker som gir varige opplevelser, mente han.

Med dette som utgangspunkt fikk Dag Solstad spørsmål fra ordstyreren om ikke dette betyr at ml-litteraturen fikk større betydning enn han gir uttrykk for.

– Jeg kan også fortelle skrekkhistorier fra min barndom. Jeg skulle ønske flertallet av lærerne på lærerværelset mitt var akp-ere, repliserte han.

Definisjonsjakt

Så mye om litteraturen ingen vil tilbake til. Frode Grytten tok til orde for å skrive om de vanlige menneskene og sårbarheten som preger oss alle.

– Makten prøver hele tida å redusere menneskene, å gjøre dem til konsumenter. Den politiske litteraturen skriver fram sårbarheten, sa han i et innlegg ingen tok til motmæle mot.

Olaug Nilssen fortalte at hun hadde forsøkt å skrive om en vaskekone som ren propaganda i arbeidet med romanen «Få meg på for faen». Det fungerte dårlig og hun endte opp med å ta opp spørsmålene rundt vaskeassistentenes arbeidsforhold ad omveier.

– Jeg har også skrevet om en ung, kåt jente, og det er også politisk, for det er det visst ikke så mange som har gjort før, sa Nilssen.

Marit Eikemo mente at Dag Solstad, som nå avsto fra å definere hva en politisk roman er, hadde sagt det ganske godt i sitt intervju i Morgenbladet fredag. Der ytret han at han var tilhenger av å påvirke og dessuten: «Romanen er politisk ved at den tar opp en del ting vedrørende Armand Vs liv som diplomat.»

Det kan jo likne en slags definisjon, som ordstyrer Braanen på sin side omtalte som innsnevrende.

– Jeg synes en for vid definisjon er vel så problematisk. Man kan ende opp med posisjonen at alt er politisk, sa Eikemo, som trakk fram dagens mest brennbare spørsmål.

– Hvem skriver om klima og arbeidsforhold, spurte hun.

Lars Ove Seljestad fant det vanskelig å dra skillelinjer mellom det politiske og ikke-politiske, men framhevet klasseproblematikken han selv har beskjeftiget seg med i bøkene «Blind» og «Bastard», bøker som skapte debatt om klassereisen.

Maktspråk

Men er det sikkert at det politiske ligger der vi søker det? Kjartan Fløgstad hadde en mer sofistikert analyse av dagens politiske litteratur.

– Den mest politiske litteraturen er den vi ikke ser, den mediene skriver med usynlig blekk. Men det vi kaller politisk litteratur, er litteraturen som går mot denne usynlige skriften, sa han.

Det er neppe fjernt å knytte Fløgstads utsagn til Seljestads seinere utbrudd om at den politiske litteraturen som blir diskutert er den venstrevridde.

– Kanskje er den høyrevridde litteraturen om hvordan moderne liv skal leves og næringslivet styres den viktigste, sa han, og viste til amerikanske tenketanker som lammer politikeres handlinger ved hjelp av et ord som «globalisering».

– Det er dette som former våre liv, sa han.

Eposdrømmen

Men hvem skal oppfylle drømmen om vår tids samfunnsengasjerte epos? Er det mulig å skrive en bok som Martin Andersen Nexøs «Pelle erobreren» i dag, lurte Braanen, og fikk tvilende svar. Men rett skal være rett:

– Det går ikke an å skrive den på den måten og med den formen, sa Fløgstad, som ikke ville avvise muligheten for et epos om vår tid.

Og som Solstad og Braanen sa, nesten i kor: «Verden av i dag er ikke mer komplisert enn verden av i går»

I løpet av kvelden ble dessuten avstanden mellom høylitteraturen og «folket» diskutert, hvorpå en oppgitt Solstad utbrøt:

– Som forfatter er jeg automatisk medlem av den norske eliten. Om det skaper avstand mellom meg og folket, ber jeg det norske folk om forlatelse.

Så hvor endte debatten? I et visst kaos og en ordstyrer som til den fullsatte salens munterhet avsluttet med et: «Da sier vi det sånn!»