– Det er mange aspekter ved filosofen og den politiske teoretikeren Hannah Arendts tenkning som kan trekkes frem når vi snakker om dagens politiske aktualitetsbilde, sier den anerkjente Arendt-forskeren Dana Villa til Klassekampen.

Han er professor i politisk teori ved University of Notre Dame i USA og er i Oslo for å feire det som ville vært en av vår tids største intellektuelles 100-årsdag.

– Både tekster som «Lying in Politics» («Løgn i politikken»), «The Origins of Totalitarianism» («Totalitarismens opprinnelse») og «Eichmann i Jerusalem» har mye å tilføre enhver analyse av dagens politiske situasjon, ikke minst når man snakker om USA under Bush-administrasjonen, sier han.

Dana Villa er ikke begeistret for det han mener er venstresidas dårlige vane med å bruker betegnelsen «fascistisk» eller «totalitært» om politiske retninger de ikke liker. Men han oppfatter, i lys av Arendts tekster, at mye av det som skjer særlig i USA i dag er bekymringsverdig.

– Enkelte av tekstene hennes kan nesten tolkes som sjekklister i forhold til hvordan Bush-administrasjonen er i ferd med å skape en parallell virkelighet, sier han.

Formet av samtida

Selv om hun altså passer inn i kategorien «evig aktuell», var Hannah Arendt en tenker som i stor grad ble formet av sin samtid. Hun ble født i Tyskland den 14. oktober 1906, og svært tidlig forsto omverdenen at de hadde å gjøre med en usedvanlig talentfull ung kvinne. Hun tok artium som privatist ett år tidligere enn sine jevnaldrende, og med glitrende resultater. Etter å ha tilbrakt et par semestre ved universitetet i Berlin, begynte hun ved universitetet i Marburg i 1924. Her fulgte hun blant annet forelesningene til Martin Heidegger, en filosof som skulle få stor personlig og intellektuell betydning for Arendt. Heidegger, som da var en gift mann på 35 år, og den 19 år gamle Arendt, innledet en kortere affære i 1925. I kjølvannet av dette forholdet ble det imidlertid for vanskelig for henne å fortsette studiene i Marburg. Etter et kort opphold ved universitetet i Freiburg, hvor hun studerte under fenomenologiens grunnlegger, Edmund Husserl, dro hun så til Heidelberg for å studere med Karl Jaspers. Det var her hun bare 23
år gammel avla doktorgraden med en avhandling om kjærlighetsbegrepet i Augustins tenkning.

På denne tiden begynte nazismen å vokse frem i Tyskland, og tilværelsen ble stadig mer komplisert for den jødiske Arendt. Omtrent samtidig som Heidegger på sin side meldte seg inn i nazistpartiet, i 1933, flyktet hun til Paris fordi det ble umulig å fortsette en akademisk karriere i et land som allerede hadde gjort henne statsløs. Men nazismens fremmarsj i Europa gjorde det etter hvert nødvendig å nok en gang flykte, og hjulpet av en god del flaks ankom hun USA og New York i mai 1941. Her bodde hun inntil sin død i 1975.

Politisk oppvåkning

Arendt, som selv har sagt at hun ikke var spesielt interessert i politisk teori i sine første år som student, fikk sin politiske oppvåkning når nazismens uhyrligheter etter hvert ble avdekket. Fra den andre siden av Atlanterhavet fulgte hun det som skjedde i Europa med argusøyne, og det var på bakgrunn av sine observasjoner, samt refleksjonene hun gjorde seg rundt disse, at hun skrev «Totalitarismens opprinnelse», som kom ut i 1951.

Boka ble raskt kontroversiell, ikke minst fordi hun i denne sidestiller nazisme og stalinistisk kommunisme som totalitære ideologier: Mens nazismen springer ut fra ideen om en naturlig lov om den sterkestes rett, blir kommunismen sett på som resultatet av en historisk prosess. Problemet oppstår når ideen om en slik indre prosess blir altomfattende. Da handler det til syvende og sist, for menneskene som tjener ideologien, å luke bort alle «forstyrrende elementer», for å sikre at den naturgitte prosessen kan gå sin gang.

Da rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann skulle opp i Israel i 1961, henvendte Arendt seg personlig til tidsskriftet The New Yorker og ba om å få rapportere fra rettssalen. Artiklene hun skrev i den forbindelse, kom ut som bok i 1963 under tittelen «Eichmann i Jerusalem».

Adolf Eichmann var en høytstående embetsmann under Hitlers naziregime, og var blant annet ansvarlig for logistikken i forbindelse med nazistenes «endelige løsning» – jødeutryddelsen.

Israelsk presse stilte seg svært kritisk til Arendts holdning både til Eichmann og til rettssaken. Mange reagerte på at hun fremstilte Eichmann som en representant for ondskapens banalitet. For det var ikke Eichmanns grusomme personlige egenskaper, eller hans jødefiendtlige holdning, som gjorde ham til en forbryter, ifølge Arendt.

Eichmanns forbrytelse var derimot at han var ekstremt lovlydig i en kriminell stat, og ikke minst at han unnlot å tenke. Han utførte sine oppgaver til punkt og prikke, men satte aldri sine gjerninger inn i en større kontekst, og stilte seg heller aldri spørsmålet om det han var satt til å gjøre var moralsk forsvarlig.

Dana Villa mener denne analysen er noe vi fortsatt kan benytte oss av i dag.

– Det aller meste av den ondskapen vi ser i dag, uttrykker seg gjennom staters politikk, og består ikke av isolerte aksjoner utført av fanatikere. Denne ondskapen kan ikke utføres uten hjelpere. Arendt viser oss dessuten at Holocaust ikke er en umiddelbar og improvisert hendelse, men noe som gradvis vokser frem, sier Villa.

Politisk handling

Men om Arendts analyser av totalitarismen har høstet stor anerkjennelse, mener Villa at det er Arendts politiske teori som er hennes mest originale bidrag til det 20. århundrets tenkning.

– Hun legger blant annet vekt på den filosofiske meningen i politisk handling, og det er det veldig få teoretikere som i det hele tatt snakker om – rett og slett fordi de tar denne meningen for gitt. Mens for Arendt er det å snakke om politikk – den politiske diskusjonen – en verdi i seg selv.

– Hva betyr det?

– Først og fremst det at hun er uenig i den sedvanlige påstanden om at politikkens mål er å oppnå sosial rettferdighet. Dette er en typisk sosialdemokratisk – og kanskje europeisk – tenkning, som Arendt stiller seg kritisk til. Men det betyr ikke at hun er reaksjonær. For henne handler det ikke om at hun vil stenge massene ute fra det politiske liv. For at et spørsmål skal kunne sees på som et politisk anliggende, er det etter hennes mening en forutsetning at det på en eller annen måte berører noe konstitusjonelt.

For disse synspunktene måtte Arendt tåle krass kritikk fra feministbevegelsen, som på den tiden kjempet nettopp for å gjøre det private til politiske spørsmål. Men slik Arendt så det, var sammenblandingen av den private og den offentlige sfære en fare for reell politisk frihet.

– Arendts frihetsteori går ut på at man kun kan være fri gjennom visse aktiviteter og i visse gitte rom. Det er bare gjennom deltakelse i det offentlige rom at menneskene får tilgang til politisk frihet. Sagt med andre ord er friheten noe som oppstår i en delt og menneskeskapt verden – frihet er noe som skjer mennesker imellom, sier Villa.

Han forklarer at da det sosiale spørsmålet blir stilt på 1700-tallet, begynte linjene mellom det private og det offentlige livet å viskes ut, litt etter litt.

– Gitt at friheten, slik Arendt ser det, kun er å finne i det offentlige og det politiske livet, skvises den stadig mer.

Filosof

– Arendt er mest kjent som en politisk teoretiker, men hennes karriere begynte jo i filosofien. Hvordan har den kontinentale fenomenologien, som tar utgangspunkt i menneskets tilholdssted i verden, påvirket hennes politiske tenkning?

– Heller enn fenomenologien, er det eksistensialismen som sammen med de hellenistiske tenkerne utgjør hennes viktigste referanser. Det er helt klart at en tenker som Martin Heidegger har hatt stor innflytelse på henne, i hvert fall fra et metodologisk synspunkt, selv om de to av åpenbare grunner ikke kunne være enige i politikk, sier Villa, som har skrevet bok om forholdet mellom de to.

Han fortsetter:

– Heidegger hadde jo et mer enn ambivalent forhold til jødespørsmålet, noe Arendt, som var jøde selv, ikke kunne akseptere. Det man kan si, er at hun på enkelte måter adopterer den heideggerianske fremgangsmåten, selv om hun til syvende og sist gjorde noe veldig «u-heideggeriansk» ut av det.

– Arendt kalte seg nødig filosof. Hvorfor det?

– Etter å ha flyktet fra det tredje rikets fremvekst i Europa, og sett Holocaust fra den andre siden av Atlanteren, fikk hun en slags politisk oppvåkning, som ikke hadde så veldig stor direkte sammenheng med det hun hadde studert tidligere, selv om hun, som vi har vært inne på, benytter seg av noe av det.

Villa mener også det kan ha en sammenheng med at filosofene vel aldri har vært spesielt hyggelige mot henne – det er ikke der hun har høstet størst anerkjennelse.

– Og i USA i dag er det jo slik at det er den analytiske filosofien som har overtaket, konstaterer han.

– De fleste som driver med filosofi på amerikanske universiteter i dag beskjeftiger seg mest med analytisk filosofi, altså språkfilosofi og logikk. Selv om det finnes noen få som interesserer seg for Arendts arbeid, er det fortsatt mange amerikanske filosofer som motsetter seg kontinental tenkning og metafysikk, som for eksempel innbefatter spørsmålene om hvordan mennesket og friheten kan defineres.

– Hvordan ville verden sett ut om det var Hannah Arendt som fikk bestemme?

– Arendt ville ikke likt å være i en slik posisjon, sier Villa bestemt.

– Men hvis det nå hadde vært sånn, tror jeg folk ville brukt mer tid på det politiske livet. Stort sett er nåtidens mennesker opptatt med materielle ting, og har ikke mye tid til å være samfunnsborgere.

Villa mener det er et problem at det finnes stadig flere som ikke en gang kjenner til sin egen konstitusjon.

– Det er i hvert fall veldig sjelden du finner mennesker som tenker over hvordan deres egen grunnlov er utformet. I USA har vi en tendens til å tro at konstitusjonen fungerer av seg selv, som en slags maskin. Men det gjør den altså ikke.