«I globalt perspektiv stamper politikken i to hengemyrer samtidig: I den muslimske verden har den ennå ikke frigjort seg fra mullaer og religiøse bevegelser. I den vestlige verden er den allerede gjort til bytte for rent økonomiske overslag. På det viset har Machiavelli fått dobbelt aktualitet!»

Det skriver professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen i sin nye bok «Machiavelli. Reven i hønsegården».

Den italienske politiske strategen Niccolò Machiavelli (1469–1527) er kjent for tanken om å skille politikk fra religion og moral. Dermed er han et sentralt navn i sekulariseringsprosessen i den vestlige verden.

– Machiavelli kan brukes for å begrunne religionenes og politikkens ulikhet. Muslimene har ikke kommet til et klart skille mellom religion og politikk, de er ennå usekulariserte. Samtidig har du senkapitalismen som har brutt alle bånd til verdimessige overveielser, og jeg er like betenkt overfor en politikk som er sekularisert i den forstand at bare økonomi har betydning når beslutninger tas – når staten styres som en forretning. Da har sekulariseringen gått glipp av at politikken står i samfunnets tjeneste, presiserer Berg Eriksen.

Arvesynden

For Trond Berg Eriksen arresterer Machiavelli på sentrale punkter i sin nye bok.

– Machiavelli framstiller politikk entydig som maktkamp og maktspill. Han har ikke forståelse for at politikken skal tjene samfunnet, sier professoren, som peker på at politikkens adskillelse fra moralske verdier, som på Machiavellis tid var banebrytende,

i dag har blitt en banalitet som begrunner kynisme. Dette synet har blitt en norm, der alt annet enn makt oppfattes som politisk uvedkommende.

Berg Eriksen understreker at Machiavellis teorier om politisk strategi forutsetter idéen om mennesket som grunnleggende ondt.

– Den eneste kristne tanken Machiavelli drar på, er tanken om arvesynden og menneskets fordervethet, sier professoren, som selv heller mot Aristoteles' tro på mennesket som sosialt vesen.

– Jeg spør på aristotelisk vis: Er ikke samfunnet viktigere enn staten? Finnes det ikke en tilbøyelighet i oss til å tenke samfunn utenfor statens vilje til kamp? Machiavelli tenker, i likhet med Hobbes, at mennesker står overfor hverandre som udyr.

Banalisert

Ifølge Berg Eriksen har Machiavellis popularitet vært på topp de siste 30 årene. Det har også innebåret banalisering.

– Næringslivet har tatt ham i bruk. I et kapitalistisk system der alle spiser alle, har hovedverket «Fyrsten» fått samme status som «Maos lille røde» hadde på 1970-tallet, sier han.

Også feminister har funnet støtte i Machiavellis strategier.

– Vi kan ikke oppnå det vi ønsker uten å være like målrettet som motstanderne, er tanken. Det plukkes ut noen setninger her og der fra «Fyrsten» og Machiavelli blir en slags rettleder for aktivister, sier Berg Eriksen, som betegner det som en tragedie for Machiavelli at han skrev en bok som var så lett siterbar.

Selv har han ønsket å se ham som noe annet enn den symbolskikkelsen som dukker opp i kronikker og pamfletter.

– Om vi bare projiserer vår egen samtid inn i verket, lærer vi ikke noe mer enn det vi vet fra før. Så skal vi få noe nytt ut av Machiavelli, må vi lese ham ut fra hans egen tid, mener han.

Ingen stat

En fortelling om Machiavelli må bli en fortelling om modernitetens frembrudd i politikken, skriver Berg Eriksen.

– Hva ligger i dette?

– Han staker ut en retning. Machiavellis forfatterskap er en slags profeti på den moderne stat som skulle komme på 1500- og 1600-tallet. På hans tid fantes ingen stat i vår betydning, med administrasjon og offentlig forvaltning. Ikke engang begrepet «stat» fantes. I dag lever vi jo i en kontrollstat som er temmelig tett. Ingen visste på Machiavellis tid at skattevesenet skulle overvåke våre minste transaksjoner og overvåkingskameraer skulle følge oss over alt. Den moderne stat innebærer en rekke kontrollmekanismer, sier han og peker på at Machiavelli formet er nytt statsbegrep.

– Staten ble den interessen menneskene hadde felles og som ikke kunne følge religiøse og moralske regler. Dette er det moderne – at politikk skiller lag fra religion og politikk.

Fred via vold

Machiavelli levde i et turbulent Firenze som gikk gjennom en rekke politiske skifter. Fra 1498 jobbet han som utenrikspolitisk utsending for republikkens ledere – helt til den mektige Medici-familien igjen tok over makten i 1512 og republikken falt. Da skrev Machiavelli «Fyrsten» dedisert til Lorenzo dei Medici, en slags jobbsøknad til det nye regimet.

Berg Eriksen mener innsikt i turbulensen er avgjørende for å forstå ham.

– Machiavelli ønsker fred, men ser bare anarki.

Og veien fra anarki til fred, går, ifølge Machiavelli, via vold.

– Han tror ikke det finnes noe samfunn der man ikke slåss på liv og død. Statsmakten blir en forutsetning for liv. Han har ingen tro på personers godhet og avviser alle utopier. Staten går forut for mennesket, sier Berg Eriksen, som omtaler Machiavellis politiske strategi som hyperaktiv, den har aldri rom for hvileskjær.

– Var evig ekspansjon et mål for Machiavelli?

– Målet var å gjøre Italia like sterkt som under Romerriket. Han spurte seg hvorfor de ikke greide det nå når romerne av samme kjøtt og blod greide det i antikken. I dette ligger det et ønske om militær styrke og ekspansjon. I denne sammenhengen er han en humanist som ser tilbake på gamle dager da Italia ikke var oppsplittet og truet, men kunne kommandere verden og gi livsbetingelsene, sier han.

Berg Eriksen synes også det er urettferdig at Machiavelli utelukkende knyttes til «Fyrsten», når han regnes som en av Italias fremste komediediktere og også forfattet betydelige historiske verk.

– Hele forfatterskapet har en grunnholdning: At alle bedrar alle. Derfor gjelder det å bli den som gjør andre til ofre, så man ikke gjøres til andres offer.