Hva er det med deg?

De av dere som er godt kjent med bøkene til Geir Gulliksen kjenner sikkert igjen denne setningen. Den er på mange måter blitt en signatursetning for forfatteren. I alle fall i prosaen hans. Og da særlig romanen «Våkner om natten og vil noe annet» som kom i 2001, og ikke minst i hans helt nye bok: «Hannu, Hannu» som slippes i disse dager.

I disse bøkene spør personene hverandre til stadighet dette spørsmålet: Hva er det med deg? Og noen ganger er svaret som spørsmålet: Meg? Hva det er med meg? Hva er det med deg?

Jeg tør derfor si at det var ingen vei utenom i dette intervjuet, spørsmålet om spørsmålet måtte stilles.

Poenget

– Hva er det med spørsmålet «hva er det med deg?» som er så viktig for deg, Geir Gulliksen?

– Det er vel på mange måter en inngangssetning til skrivinga. I alle fall for meg. Det er ikke et program eller noe sånt, det er ikke ei setning som jeg bevisst gjentar. Hovedpersonen i denne boka er et barn, en ganske ung gutt, som griner hele tida. Han tar så lett til tårene at han blir en plage for alle rundt seg. Og da er det jo på sin plass at de andre spør ham hva det er. Helt til de ikke orker mer av ham, kanskje.

– Men du kan si: jeg tror den type setninger peker på poenget med litteraturen og muligheten for en kritikk av det vi kan kalle det eksisterende, eller eksistensielle, nemlig at vi må se oss rundt, se at verden ikke har det så bra, og så spørre: hva er i veien, da? Hva er det med deg?

Stemmen

«Hannu, Hannu» er Geir Gulliksens andre barnebok men den er nok i enda større grad enn hans første («Kanskje. Kanskje ikke» som kom i 2003), også en bok for voksne. I tråd med det har forlaget (kanskje litt fleipete) satt målgruppa til alle mellom 8 og 88. Vi spør hva det er med boken (for det er noe) som liksom gir den to aldre, to lesegrupper, er kanskje «Hannu, Hannu» symptomatisk også for Geir Gulliksens «voksne» forfatterholdning? Med andre ord: er han et lite barn som skriver?

– Det går da ikke an å svare ja på det! Det får du eventuelt si bak min rygg. Men det er riktig at jeg åpner meg, eller at jeg prøver å åpne meg. Det er verdens største klisjé, men jeg tror jeg skriver mer ugardert, mer nakent, nå enn tidligere. Er det bra eller dårlig? Det eneste man kan tro på, i skrivingen, er vel dette: litterær frihet, selvstendighet, egenrådighet. Jeg prøver å komme tettere på et eller annet. Jeg vet ikke hva, men jeg tror jeg skriver friere.

Det som skjer i «Hannu, Hannu» er at en trist, liten gutt (uten navn), på litt forskjellige vis mister storebroren sin.

– Sånt skjer med og for mange. Det trenger ikke være brødre. Det kan være to venner. Kjærester. Ethvert forhold mennesker imellom. Det er den tilstanden jeg har prøvd å beskrive i «Hannu, Hannu»: den dagen, den uka, den sommeren da alt forandra seg. Verden forandra seg. Og brødre ikke lenger var brødre. Ikke sånn i alle fall. Og venner ikke lenger venner. Og så videre. Jeg har prøvd å forklare. Og derfor måtte det bli en sånn type bok som ikke bare er styrt av handling, men også styrt av denne stemmen som prøver å forklare hva som skjer. Hva heter det? Livet, men hvordan leve det? Noe sånt.

Å skrive

Alle vet: det er vanskelig å forklare og enda vanskeligere å forstå. Men det journalisten lurer på er om ikke skrivinga kommer i veien for dette? Burde du ikke bruke tida på å forklare og forstå andre, heller enn skrive? Gulliksen ser rart på meg.

– Skrivinga er vel den eneste måten å forstå på? Du kan selvsagt gå rundt og tenke, men når jeg har tenkt lenge nok så må jeg notere.

Geir Gulliksen har skrevet hele livet, sier han. Fra liten gutt og oppover. Akkurat som lillebroren i «Hannu, Hannu», lillebroren til Hannu, som er hovedpersonen, som gråter og er redd hele tiden. Han skriver akkurat som Geir Gulliksen skrev.

– Jeg var riktignok veldig god til å gjemme det bort. At jeg skrev. Jeg skjønte jo at det var en helt håpløs ting å holde på med. Så hvis noen spurte hva jeg drev på sa at jeg lekte, jeg kunne ikke si at jeg satt der og skrev.

«Alle»

Mot slutten av «Hannu, Hannu» finner du en fin setning: «Han hjalp meg, selv om han ikke kunne hjelpe seg selv.» Litt typisk Gulliksen den også. Han skriver om hjelp rett som det er. I diktsamlinga «Voksne dikt» heter det et sted at «det finnes ikke hjelp som hjelper». Så har han kanskje ombestemt seg i den nye boken?

– Jeg tror jeg vil si det sånn: at ingen kommer utenom ordet «alle». Samme hva det gjelder. Samme hvilken samfunnsarena. Det er den enkleste og mest basale formen for sosialisme. Å si alle.

– I betydninga alle hjelper alle?

– Ja, skal det være noe vits må det jo være sånn. Jeg har vanskelig for å tro noe annet enn at de fleste har det ordet innskrevet i seg: alle.

– Så da finnes det hjelp som hjelper?

– Har jeg sagt det? Nei, det var ikke det jeg mente. Det finnes ikke hjelp som hjelper, nødvendigvis. Men man må vel forsøke likevel.

Nakketak

Det handler om selvforvandling i «Hannu, Hannu». Også det er noe Gulliksen har vært opptatt av lenge. Både skjønnlitterært og essayistisk. Hvor kommer forandringen fra? Hvordan klarer vi å forandre oss helt på egen hånd? Hvem blir vi til? Og hvor blir det gamle i oss, det uforandrede, av?

– Vi velger hele tiden, hver for oss, ulike måter å forandre oss på. Du kunne også sagt: overleve. Se på han fyren der, for eksempel.

Vi sitter på kafé og Gulliksen peker ut vinduet på en voksen mann som går forbi.

– Se! Der har du hans måte å svare verden på.

Han ser litt anspent ut i kroppen.

– Han hadde kanskje hatt godt av at noen tok ham i skuldrene og ristet i ham, smiler Gulliksen. Det mest interessante for meg med de to brødrene i «Hannu, Hannu», er kanskje at de har hver sin måte å svare verden på.

– Men er selvforvandling faktisk mulig? Kommer det ikke alltid og allerede fra utsida?

– Hvis du ser bort fra den grunnleggende urettferdigheten i verden. De som er rammet av den kan jo ikke uten videre gjøre noe med den, så skjer det vel hele tiden, på individuelt nivå. Og det er noe av det mest fantastiske jeg kan tenke meg. Mennesker som går for seg selv og tenker nei, dette går ikke. Og som plutselig er i stand til å gjøre noe med det.