Mens mange gode hjerner har valgt å forlate Iran til fordel for land der ytringsfriheten har bedre kår, har juristen, menneskerettighetsforkjemperen og nobelprisvinneren Shirin Ebadi satt alt inn på å jobbe for endringer i den islamske republikken. Selv om hun omtaler president Mahmoud Ahmadinejad som «en fundamentalist valgt med små marginer», tror hun på en demokratiseringsprosess i hjemlandet.

Men hvordan er det mulig å føre fredelig kamp for demokrati, likestilling og ytringsfrihet innenfor et system der folkets og politikernes makt begrenses av det religiøse etablissementet?

– Det er mulig, og jeg vil gi noen eksempler på hvordan, svarer Ebadi, som i prinsippet er for sekulær styring, men samtidig forholder seg til demokratisering og samfunnsendringer via nytolkning av islam.

Orker ikke blod

– Da revolusjonen kom i 1979, var jeg dommer. Etter denne ble jeg, fordi jeg er kvinne, henvist til en administrativ jobb. Den situasjonen kunne jeg ikke akseptere og ba om tidlig pensjon. Jeg og andre kvinner innenfor jusen startet en kampanje – vi holdt seminarer, publiserte bøker og artikler. 13 år etter at de hadde sparket meg, skjønte ledelsen at de hadde begått en feil og at det var mulig for kvinner å praktisere jus innenfor islam.

Et annet eksempel gjelder foreldreretten.

– Etter revolusjonen kom en lov som sa at gutter fram til de var to år og jenter fram til de var sju skulle være hos moren etter en skilsmisse, etter dette skulle faren ta over. Mødre har alltid protestert mot denne loven, som ledelsen hevdet var i tråd med islam. Men kampen fortsatte og for tre år siden ble den opphevet.

Ebadi understreker at ingen av disse kampene involverte vold. Hun mener det iranske folket ikke orket mer blod, etter at Iran de siste 28 årene har gjennomlevd både en revolusjon og en åtteårig krig mot Irak.

– Resultatet er at de fleste iranere er reformister og fredselskere, sier hun.

– Det hersker for tida et rått klima mellom presidentene Bush og Ahmadinejad. Hvordan kan det gjøres mildere?

– Begge må lytte mer til befolkningene i sine respektive land. Amerikanere er ikke for mer krigføring, og iranerne vil ikke tillate invasjon, sier Ebadi, som i går anklagde USA for dobbeltmoral i både TV2 og NRK.

– Se på hvilke venner USA har i denne regionen: Pakistan, Saudi-Arabia og Kuwait. Ingen av dem har demokrati, og Pakistan har til og med atomvåpen. Dette er USAs nære venner, sa Ebadi, og gjentok dermed noen av poengene fra den nylig utgitte selvbiografien «Iran våkner».

Idéenes makt

Ebadi mener Vestens makt i Iran må begrense seg til ordet og pennen.

– Hvordan går det an å tro at man kan bringe demokrati ved klasebombing, at man kan putte kultur på stridsvogner og dytte den på et annet land med makt? Etter 11. september sa USA at de rettet seg mot terrorisme og drap. Invasjonene i Afghanistan og Irak fulgte denne logikken. Nå vil jeg spørre om terrorismen er blitt svekket eller styrket etter dette? Den har økt. Vold avler vold. Møtet mellom kulturer er bare mulig gjennom ord og ideer, ikke gjennom krig.

– Hvilken rolle er det da mulig for vestlige land å spille for demokratisering i Iran?

– Jorden er nært lenket sammen. Vi er i samme båt. Derfor er det som skjer i en ende av verden av betydning for de som lever i den andre. De siste 100 årene har de fleste intellektuelle iranere blitt utdannet i Vesten. De har opplevd vestlig frihet, og det gjenspeiles i det de skriver. Bøker om den franske revolusjon er i dag attraktive for mange i Iran.

Kamp mot lover

Kvinnesak og likestilling er blant de viktigste kampene Ebadi kjemper for til daglig. I «Iran våkner» skriver hun at mange iranske kvinner mangler kjennskap både til sine rettigheter og sin mangel på sådanne. Samtidig betegner hun feminismen som sterk.

– Hvordan analyserer du situasjonen for kvinnene og feminismen, Ebadi?

– Feminisme betyr like rettigheter. Ikke alle er oppdatert på alle typer lover, det gjelder sikkert også i Norge. Man kjenner ikke skilsmisselover på detaljplan. Jeg tror feminismen vil bli sterkere når kvinners kunnskap om lovene blir bedre. For å hjelpe til med dette, har jeg skrevet en bok i tilgjengelig språk om lover og jus, sier hun.

I dag er 63 prosent av Irans studenter kvinner, og det gjelder også 43 prosent av lønnstakerne. I biografien sin er Ebadi opptatt av å nyansere bildet mange i Vesten har av iranske kvinner som kuete vesener. De viktigste kampene som føres i dag, er mot diskriminerende lover. Ebadi legger spesielt vekt på tre: Verdien av en kvinnes liv er det halve av en manns. Det vil for eksempel si at om en mann og en kvinne omkommer i en bilulykke, får mannens familie dobbelt så mye i erstatning som kvinnens. Vitneutsagnet fra en mann er dessuten verdt det dobbelte av en kvinnes, og menn har rett til å ta seg fire koner.

– Når disse lovene endres, vil vi kunne oppnå mye, sier Ebadi.

Ikke kjedelig

I hjemlandet jobber Ebadi blant annet med et senter for menneskerettighet og med organisasjonen Association for Support of Childrens Rights. Mens sistnevnte for tida ikke opplever vanskeligheter med iranske myndigheter, fikk menneskerettighetssenteret for to måneder siden beskjed om at de drev illegal praksis.

– Vi fikk beskjed om at vi ville bli arrestert. Jeg ga beskjed tilbake om at vi hadde registrert oss, og at det var myndighetene som opptrådte illegitimt ved ikke å ha registrert oss, sier Ebadi og legger til at senteret foreløpig fortsetter som før.

– I boken din skriver du at du ønsker å beskrive små og subtile endringer det er lett å overse. Hva slags endringer observerer du i dagens Iran?

– Iran er et land fullt av hendelser. En dag våkner du opp og ser at professorer blir arrestert, en annen dag våkner du opp og ser at oljeprisen har økt med to dollar fatet. En dag våkner du og ser at presidenten er reformator, den neste er han er en fundamentalist. Å leve i et slikt land, har én fordel: Det blir aldri kjedelig, sier Ebadi, som til enhver tid lever med 24 livvakter i sin nærhet.