Ensidig
- Tirsdag sendte TV 2 en dokumentar om den norske Muhammed-striden. Det er noe av det mest ensidig propagandistiske vi har sett på lange tider. Den bokaktuelle Magazinet-redaktøren Vebjørn Selbekk fikk alene legge premissene for programmet, godt sekundert av Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold, ispedd noen klipp av frådende islamistiske propagandister. I programmet ble det for eksempel hevdet med styrke at det var danske muslimer som framprovoserte striden, mens det ikke ble nevnt med ett ord at det virkelige vendepunktet i saken kom da statsminister Anders Fogh Rasmussen nektet å møte en rekke ambassadører fra muslimske land. Hadde han gjort det, ville saken sannsynligvis ha utviklet seg helt annerledes.
- Den andre hovedpåstanden i programmet var at den norske regjeringen, anført av Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, godt hjulpet av Dagfinn Høybråten og representanter for Den norske kirken, viste unnfallenhet og feighet. Denne kritikken er helt urimelig. Utenriksminister Jonas Gahr Støre forsvarte gjennom hele striden ytringsfriheten og Magazinets rett til å trykke tegningene. Men i motsetning til den danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen, fratok ikke den norske utenriksministeren seg selv ytringsfriheten ved å nekte å uttale seg om hva han syntes om klokskapen i redaktørens beslutning.
- I en situasjon der Vesten fører offensive militære kriger rettet mot muslimske land, er det etter Jyllandspostens trykking av Muhammed-karikaturene vokst fram en tro i enkelte politiske miljøer på at en mest mulig konfronterende politikk i forhold til muslimer og islam er veien i gå. Slik vi ser det, fungerer dette i stedet mot sin hensikt. I Midtøsten ses dette som en del av krigføringen mot muslimske land, samtidig som det bidrar til at de mest ytterliggående kreftene i den muslimske verden styrker seg. Vi slutter oss derfor helt til Nupi-forsker Henrik Thune, som i Dagbladet i går skrev at de nykonservative oppgjørskravene overfor islam, bare gir mening i en tabloidisert og overdramatisert beskrivelse av verden. Det vi i stedet trenger er, som Thune skriver, «det realistiske, åpne og nennsomme ordskiftet».
