Hva har gjort din klassereise mulig?

De 15 skribentene i den nye svenske antologien «Tala om klass» har ulike svar. Men noen likheter finnes det hos folk som politikeren Gudrun Schyman, professoren Tiina Rosenberg og arbeiderforfatteren Elsie Johansson: folkebiblioteket, gratis utdanning, teatret og mamma.

For Anneli Jordahl var det først og fremst foreldrenes oppmuntring og middelklassevenners kunnskap om utdanningsmuligheter som ble avgjørende. For med en mor over grytene på sykehusets storkjøkken og en stefar som var elektriker, var det ikke noen selvfølge at hun skulle bli kulturjournalist. Og litteraturkritiker. Og forfatter.

Jordahl har blant annet skrevet boka «Klass – är du fin nog?» (2003), artikkelsamlingen «Var kommer du ifrån?» (2006) og biografien om arbeiderforfatteren Elsie Johansson: «Att besegra fru J» (2006) – som alle utforsker klassebegrepet.

– Jeg kunne sitte i en kulturredaksjon med samme frisyre, smak og referanser – stort sett – som mine kolleger. Hva er problemet, sa de. Du er jo som oss. De skjønte ikke hvorfor vi trengte å prate om klasse, forteller Jordahl.

For det synes ikke på deg at moren din har seks års skolegang og ikke har kunnet hjelpe deg verken med skolestil eller jobbsøknad. At du aldri har reist utenlands med familien. Eller at du i motsetning til mange av de andre journalistene ikke er utstyrt med et kontaktnett hjemmefra, en kapital som i dag kanskje er viktigere enn penger.

Derfor ville Jordahl, som tidligere har skrevet sakprosa, denne gangen skrive en fiksjonstekst. I «Tala om klass» er hennes bidrag en novelle om en klassereisende som mest av alt frykter egne feil. Og som i møter med nye mennesker hater det sedvanlige «nå tar vi en runde rundt bordet så alle får presentert seg, dere». I slike situasjoner vokser en byll på halsen. Den blir synlig. Rød og stor. Da er det godt å ha en stor svart pologenser å skjule seg bak.

Superblikk

Anneli Jordahl er født i 1960 og oppvokst i Alstad i Skåne – en by der de sosiale skillene var tydelige. Her var unger av småbrukere, som knapt hadde klær å gå med, og barn på storgodsene, som bare kunne være sammen med andre adelige. Så lenge hun kan huske har hun vært bevisst klasseforskjellene – og mener det doble blikket hun i dag ser verden med som klassereisende skribent er en fordel. Hun identifiserer seg både med arbeiderklassen og middelklassen. Hun vet hvordan klassesamfunnet fungerer, hun har superblikk for maktkonstellasjoner. Møter hun påstanden om arbeiderklassens død, er det bare å ta en telefon hjem – og hun kan puste lettet ut.

– Etter «Klass – är du fin nog?» har jeg reist mye rundt og holdt foredrag om klasseproblematikken. Jeg har snakket til alle samfunnslag – og temaet viser seg å være både kontroversielt og følsomt, for alle. Men det er én gruppe jeg ikke har snakket til, og det er de lavtlønte LO-kvinnene. De sier temaet er for sårt. De orker ikke bli minnet om egen underlegenhet, sier Jordahl.

Hun referer til den svenske sosiologen Stefan Svallfors som protesterer mot tanken om at fravær av klassebasert politikk skyldes klassenes fragmentering. Opphevelsen av klassebegrepet er heller et resultat av en manglende klassebasert politikk, mener han.

Jordahl mener den svenske valgkampen i stor grad var preget av klasseblindhet:

Det nye regjeringspartiet Moderaterna har lenge ønsket å senke uføretrygden fra 80 til 65 prosent av inntekten – som middel for å få folk raskere ut igjen i arbeid. Også arbeidsledighetstrygden er foreslått senket til 65 prosent.

– Det er mulig noen kan leve på 65 prosent av inntekten sin, men en middelaldrende hjemmehjelp, hun med den tøffeste jobben og med størst risiko for å bli ufør – kan ikke det.

Like lite tiltro har Jordahl til Socialdemokraternas Göran Persson, som i valgkampen uttalte at forskjellene mellom høytlønte og lavtlønte svensker minker – noe han umiddelbart ble irettesatt på.

– Og inn i regjeringen seiler Fredrik Reinfeldt og Moderaterna som «det nye arbeiderpatiet»?

– Ja, det er forståelig på et vis, sånn som Socialdemokraterna har sviktet for eksempel kvinnene i arbeiderklassen. Moderaterna er kanskje et nytt arbeidsparti i betydningen å skaffe mange nye jobber til hvilken pris som helst. Men et arbeiderparti, som kjemper for arbeidernes vilkår, vil Moderaterna aldri kunne bli.

Kvoterer klasse

Som norske klassereise-forfattere, har Jordahl fått høre at klassereiseproblematikken er «medialt gangbar» – hun kritiseres for å gjøre karriere på egen klassereise og kokettere med egen klassebakgrunn.

– At mediene liker klassereisen er dels riktig, ettersom jeg har skrevet flere bøker om emnet som mediene har interessert seg for. Men kritikken skurrer på et avgjørende punkt: Det finnes knapt klassereisende blant kulturarbeidere og i media. Og det preger de problemstillingene som bringes til torgs i offentligheten. Arbeiderklassens underrepresentasjon er udemokratisk, og kvoteringen er klar: Middelklasse velger inn middelklasse, sier Jordahl.

Først og fremst er det jo overklassen som gjør karriere på sin bakgrunn, av tradisjon og gammel hevd, presiserer hun – og mener det er vanskeligere å gjøre klassereisen i dag enn da hun valgte yrke på 1980-tallet.

– Jo lenger jeg har kommet i min yrkeskarriere, jo færre har mine kolleger fra arbeiderklassen blitt. Og framfor alt er de aldri kvinner. Med høy arbeidsledighet blant akademikere er det igjen kontaktnettet som avgjør: Etternavnene hersker i de svenske kulturredaksjonene, sier Jordahl.

Verden er overklassens

«Kom ikke der med din klassebakgrunn – begge mine foreldre er alkoholikere», sa en kompis fra den kulturelle øvre middelklassen til henne. Carl Johan De Geer, filmregissøren med adelig bakgrunn, hevdet under en debatt at han selv hadde foretatt en klassereise nedover, fra det kjærlighetsløse familielivet i slottsrommene til rivningsklare leiligheter i Stockholm – der han i dag lever som «fattig» fotograf.

Men Jordahl nekter å blande sosialøkonomiske ulikheter med sosialpsykologiske forklaringsmodeller.

– Ulykkelige skjebner finnes jo overalt. Mitt anliggende er de strukturelle ulikhetene mellom de som har klassemarkører som utdannelse, yrke, kapital og foreldres klassetilhørighet med seg – og de som har dem mot seg. Mens noen er oppdratt til å tenke at verden er åpen for meg, er andre oppdratt til å ikke stole på sin egen stemme. Som Suzanne Brøgger sier det i «Crème Fraîche»: Verden er overklassens.

Problematisk forhold

I «Klass – är du fin nog» skildrer Jordahl i bokas såreste kapittel forholdet til sin mor – og hennes kamp for få endene til å møtes.

– I en periode hadde vi et problematisk forhold. Som klassereisende er det noen ting i din bakgrunn du tvinges til å ta avstand fra. Som det at mamma, en energisk, utadvendt og klok dame, legger seg under sitt nivå. For å våge å ta spranget måtte jeg bort fra det. Hun på sin side hadde mareritt – om at jeg arrangerte fest og hun var med, blant alle mine «fine venner». Hun drømte at jeg tok henne til side og ba henne om å ikke avsløre for gjestene at hun var min mamma. Det ble så vanskelig at vi måtte søke profesjonell hjelp, forteller Jordahl.

Selv om det satt langt inne – for begge. «Jeg som alltid hadde hånet terapi som opium for middelklassen», skriver Jordahl.

I dag har de to god kontakt.

– Mamma ble førtidspensjonert i en alder av 58 år. Hun var svært syk i den siste perioden hun arbeidet, kunne knapt gå eller løfte armene etter et helt yrkesliv i storkjøkken og som hjemmehjelp. Til slutt ble hun befridd fra sitt arbeid, og i dag har hun overskudd til noe som alltid har betydd mye for henne: bøker. Hun er med i lesesirkler og hører på P1, kulturradioen, som jeg i sin tid jobbet for. Hun har begynt å huske navnene til forfatterne av bøkene hun leser, og det er ofte hun som oppdaterer meg. Vi har fått et felles språk – og vi har begge erfart hvordan litteraturen kan gi identitet, innsikt og trygghet.

– Du skriver at det ikke var tomt i bokhyllene hjemme hos dere. Hvor mye har det betydd for din klassereise?

– Mye. Arbeiderklassens kulturfiendtlighet er en felle – som bidrar til å holde folk nede, sier Jordahl.

Hun tror forakten for dannelsen har med den sosialdemokratiske bevegelsen å gjøre, som oppskattet sporten og nykterheten. Mens «intellektuell» har vært et skjellsord – en retorikk de svenske høyrepopulistene har slått seg på. Ved valget fikk Sverigedemokraterna 2,9 prosent – sammenlignet med høyrepopulismen i Danmark og Norge er oppslutningen liten – men nå kommer de, også her, mener Jordahl.

– Middelklassen vokter imidlertid sitt klasseprivilegium som smaksdommer veldig strengt. Det virker ekskluderende. I dag er det kanskje vanskeligere å slå seg opp kulturelt enn økonomisk – og etter overfladiske symboler å dømme, har arbeiderklassen mye til felles med overklassen. Men den reelle makten, den ligger nå likevel i pengene. La oss ikke glemme det.