For første gang er den britiske mottakelsen av Henrik Ibsen samlet, oversatt til norsk og plassert mellom to permer. Det skjer i boka «Henry Gibson/Henrik Ibsen. Den provinsielle verdensdikteren», skrevet av professor i engelsk litteratur, Tore Rem, som del av et større forskningsprosjekt.

I boka beskriver Rem prosessen fra Ibsens stykker først ble presentert for det britiske publikum og til dikteren fikk plass i den britiske kanon og ble «verdenslitteratur», som først nølende – deretter hissig.

– Ibsen utløste en kamp om den britiske selvforståelsen – om hva som var akseptabelt å ta inn i den britiske kulturen, sier Rem til Klassekampen.

Og mye av årsaken lå, ifølge professoren, i at Ibsen på de britiske øyer ble oppfattet som sosialist.

Marx som Nora

For mens Ibsen i norsk kontekst framsto som en ambivalent politisk figur, med konservative, anarkistiske og radikale synspunkter, gjorde britiske sosialister og kvinnesaksforkjempere Ibsen entydig til sin. Blant dikterens mest ivrige tilhengere fantes Karl Marx' datter Eleanor, som oversatte flere verk og spilte Nora i «Et dukkehjem».

Med seg hadde hun blant andre den irske forfatteren George Bernard Shaw, som sidestilte Ibsens virkning i England med «tre Revolutioner, seks Korstog, et Par fremmede Invasioner og et Jordskjælv».

– Disse mekanismene må forstås for å se hvordan Ibsen tilkjemper seg en plass i litteraturen, nemlig ved hjelp av mellommenn og -kvinner, sier Rem.

Ibsen ble tidlig publisert i det sosialistiske tidsskriftet To-day, og ble utgitt i billigbokserie ment for arbeiderklassen. Store deler av kretsen som omfavnet dikteren, var del av den sosialistiske organisasjonen kjent som «The fabians», påpeker Rem.

– I en rapport fra en Ibsendiskusjon beskrives det hvordan en av Ibsentilhengerne nesten har mistet stemmen etter en demonstrasjon for åttetimersdagen i Hyde Park dagen før. Dette sier noe om sammenhengen Ibsen ble satt inn i – det ble skapt bilde av en fremmed gærning og sosialist, sier Rem, som mener alle disse tegnene til sammen påvirket mottakelsen av stykkene:

– Kritikere leste Ibsen ut fra dette perspektivet.

At Ibsens mest omstridte stykker, «Gengangere» og «Et dukkehjem», var blant de første som nådde England, hjalp neppe til å dempe inntrykket av Ibsen som rabulist. En leder i The Daily Telgraph kommenterte i 1891 «Gengangere» slik: «... det er en åpen kloakk, et avskyelig ubandasjert sår, en skitten handling utført i all offentlighet, eller som et spedalsksykehus med alle dører og vinduer åpne».

Stor dag

Ibsenfrelste ildsjeler gjorde derimot hva de kunne for å få Ibsen opp og fram. I 1889 hadde de lyktes i å få samlet nok penger til å få Ibsens «Et dukkehjem» oppsatt på en vel ansett scene, på Novelty-teateret i London. Premieren 7. juni ble gjennombruddet for Ibsen i den britiske offentlighet.

– Det var voldsomme forventninger til oppføringen. Tidligere hadde «Et dukkehjem» blitt oppført under tittelen «Breaking a Butterfly», som kan oversettes til «Å temme en sommerfugl». Stykket var satt i en engelsk setting, barna var fjernet for ikke å provosere og det melodramatiske var framhevet. Helmer, som het Humphrey, blir mot slutten spurt: «Hva skjedde?» Hvorpå han svarer: «Ingenting, bortsett fra at i går var Nora et barn, i dag er hun en kvinne». Nora har gitt Humphrey rett, hun har innsett hvor dum hun har vært.

På Novelty skulle Ibsens verk settes opp nå nær originalteksten som mulig.

– Sosialistene så at oppsetningen 7. juni kunne bli begynnelsen eller slutten for Ibsen i England.

Det ble suksess. For selv om den konservative kritikeren Clement Scott – Ibsens erkefiende – skrev «[E]n katt eller hund ville rive sønder enhver som ville skille den fra sitt avkom, men den sosialistiske Nora, apostelen av menneskehetens nye trosbekjennelse, forlater sine barn nesten uten kvaler,» oppsummerer Rem:

– Uansett hva en mente om innholdet, var det umulig å hevde at stykket var dårlig oppført. Ensemblet spilte stykket i flere uker og kunne ha holdt på lenger om de ikke skulle videre til Australia. Det rådet en voldsom lettelse blant Ibsens tilhengere.

Samme år skrev den skotske kritikeren William Archer: «Hvis vi måler berømmelse etter lengden på avisenes kommentarer, har Henrik Ibsen den siste tiden vært den mest berømte mann i Englands litterære verden».

Vinden vender

Gjennombruddet til tross; det tok tid før Ibsens stykker ble akseptert som del av den litterære kanon. En tidlig britisk innvending mot Ibsen var at han som skandinav framsto som provinsiell; dessuten var han «politisk misjonerende». Stykkene hans ble ikke oppfattet som kunst eller høyverdig diktning.

Etter hvert vek denne kritikken plass for en oppfatning av Ibsen som universell.

– Etter at Ibsen hadde vært på banen i atskillige år og han fremdeles ikke ble opplevd som irrelevant, anerkjente nok britene at stykkene var interessante både som lesning og teater. Teksten viste seg slitesterk. Utover 1890-tallet blir Ibsen poetisert etter å ha vært politisert. Man begynte å se ham som kunstnerisk universell, sier Rem.

Han mener den tidlige skepsisen har med rekkefølgen stykkene ble introdusert i England å gjøre.

– I Norge var Ibsen kjent som en stor dikter gjennom dramaer som «Brand» og «Peer Gynt». I England var jo ikke disse tekstene tilgjengelige, sier Rem.

I dag er Ibsen «verdenslitteratur» og de fleste lesere og teatergjengere vil møte ham i engelsk språkdrakt. Og siden han nok fortsatt regnes som Shakespeares lillebror, kan Ibsen-tilhengere trøste seg med at George Bernard Shaw mente noe annet.

Å sette Hamlet opp mot Peer Gynt, mente han, var å sammenlikne «Eiffeltårnet med en av toppene i en fjellkjede».