Kristin Ribe sier «sånn»: hun møter meg på Godt Brød i Trondheim sentrum, men i og med at stedet stenger akkurat idet hun kommer inn, beslutter hun at vi skal forflytte oss til kaffebaren Dromedar i Nordre gate; jeg skynder meg med maten min, pakker sammen sakene (den nye romanen til Ribe, Emo's journalistblokk, to penner), kommer meg inn i frakken og opp å stå; i det samme sier Kristin Ribe «sånn», ikke undertegnede, hun har åpenbart levd seg inn i ritualet mitt (tålmodig, utålmodig, vanskelig å si) i så stor grad at et «sånn» føles naturlig.

Sånn. Nå er vi klar.

Poenget? Det er noen mange som snakker for andre og Kristin Ribe er en av dem. Jeg kan ikke si annet enn at jeg liker akkurat det.

Vel framme på Dromedaren i Nordre gate sier jeg til henne det jeg har hatt lyst å si til henne hele veien gjennom boka hennes «Drikke det vannet som ormene hadde ligget i», at det er noe av det mørkeste jeg har lest, at jeg måtte slenge boka fra meg flere ganger, det ble tidvis for mye, og spørsmålet er selvsagt: hvorfor måtte det bli sånn?

Dragning

– Det har noe med den dragningen alle, tror jeg, kjenner mot offentlige henrettelser. Det var et samlingssted for folk i tidligere tider. Jeg tiltrekkes også av det, sier Ribe.

Ikke jeg, sier journalisten.

– Nei, nei, men jeg gjør det. Og så har hvorfor-spørsmålet ditt noe med det valget et menneske til enhver tid tar om hvorvidt det skal leve eller dø. Fortsette å leve eller dø. Vi tar det hver dag. Noen bevisst, men mange ubevisst, og jeg tror jeg ville si noe om hvor aktive, egentlig, vi er på den fronten kanskje uten å være klar over. I boka er dette valget problematisert ytterligere ved at en vilje til å overleve ikke nødvendigvis er nok. Det er ikke alltid vi kan overleve, og da hjelper det jo fint lite å ville.

Noen detaljer er sikkert ønskelig på dette tidspunkt: «Drikke det vannet som ormene hadde ligget i» handler om en ung jente som først bli ignorert av faren sin, mister så mora si i en trafikkulykke og reagerer med et voldsomt raseri mot faren. Faren vil nærmere etter ulykken, dattera vil ikke. Hun blir destruktiv. Hun går kanskje i stykker. Hun lever mer i hodet enn i det vi er vant til å kalle virkeligheten.

Hele tida

Ribe:– Jeg er lei av bøker som viser et selvmord som en naturlig konklusjon av en serie hendelser. Bøker som spør: hvordan kunne dette skje. Jeg har ikke hatt til hensikt å knytte noen spenning an til spørsmål om jenta akter å ta livet av seg. Eller la det bli et slags klimaks. Meningen er at det skal være der, fra side 1, som en mulighet blant andre muligheter. Verken mer eller mindre. Vi har alle tenkt tanken, ikke sant? Vi kjenner alle noen som har gjort det. Vi har det tettere på oss enn vi som regel er villig til å innrømme. Hvorfor er det sånn? Hvorfor forholder vi oss ikke annerledes til det?

– Du vil åpenbart ikke foretrekke å leve som såkalt lykkelig uvitende?

– Nei, det er mye bedre å være seg alvoret bevisst. Valget. Det gjennomsyrer jo dagen min og handlingene mine. Som går på det at hvis jeg velger å leve, må jeg også velge livet på en måte som lar seg gjøre: jeg må både kunne og ville leve.

Modernist

– Ja, men du, om ikke dette kommer til å se veldig dystert ut på trykk. Som om du lurer på å ta livet av deg hele tiden…

Kristin Ribe gjør ikke det.

– Ja, du sier noe. Så la oss snakke litt om mimesis i stedet.

Innskutt: mimesis er et grunnleggende litteraturvitenskapelig begrep. I videste forstand betyr det «etterlikning» og er blitt brukt i flere teoretiske retninger eller skoler: Marxistisk litteraturteori er blant annet opptatt av mimesis-begrepet, da den betrakter kunsten som en etterlikning av gitte samfunnsmessige forhold og den tilhørende historiske situasjon. Ribe er i langt større grad en klassisk modernist som, delvis inspirert av den franske nyromanen fra 1950/60-tallet, betrakter kunsten mer som en etterlikning av den moderne menneskelige forfatning. Psyke. Tilstand.

– Jeg har villet finne et mimetisk uttrykk for vår moderne livserfaring. Den konkrete opplevelsen av et gjentatt valg mellom liv og død. Og da blir, for meg i alle fall, fantasier, forestillinger og drømmer langt viktigere enn den gode historien, tradisjonelt fortalt. Vi sover som du vet en tredel av livet, lever en firedel i vår egen forestillingsverden og skal vi ikke ikke forholde oss det også kunstnerisk? Finne et uttrykk som gjenskaper det? Forstår det? Griper den moderne erfaringa? For meg er gode historier rein tidtrøyte. Et greit begynnerstadium, kanskje, for bokinteresserte, men ikke noe mer.

Noe annet

Å gjenskape virkeligheten, altså, ikke erstatte den. Ikke fortelle nattahistorier. Ikke fortelle eventyr. Det er det Kristin Ribe snakker om.

– Ta Jan Kjærstads «Erobreren». Som skal være den mørke romanen om Jonas Wergeland. For det første er den ikke mørk i det hele tatt og for det andre forholder den seg til det mørket som en side ved menneskene. Som en slags fiks idé. Og det blir feil. Det mørke er ikke en fiks idé, og det er ikke én side blant flere, det er alltid i oss, alltid til stede. Kjærstad er kanskje flink på lys, men ikke mørke. På den andre siden har du Dantes «Guddommelige Komedie», som egentlig bare er god i helvete. Dante klarer bare det mørke.

– Dante er god på helvete, altså. Det er kanskje du også?

Ribe smiler:– Jeg er god på helvete, ja.

Journalisten har allerede innrømmet at det tok på å lese «Drikke det vannet…», mot slutten av intervjuet er det forfatterens tur:

– Det har vært vanskelig å skrive boka. Jeg orker nok neppe noe sånt en gang til.

Men det særegne uttrykket sitt, gjerne korte tekstbrokker dominert av forestillinger og drømmer, ser ikke Ribe noen grunn til å gå bort fra.

– Jeg ser egentlig for meg at uttrykket mitt kan brukes til alt. På alle områder.

Et øyeblikk ser journalisten for seg alle romanene til Ribe, et tenkt forfatterskap, og en forfatteren ved siden av, hun sier: «sånn».