James Frey våkner av flyduren. Tar seg til ansiktet: fire tenner er borte, han har et hull i kinnet, øynene er nesten gjenklistret og klærne hans er klint inn med spytt, snørr, urin, oppkast og blod. Han aner ikke hvor han er eller hvorfor – for han er alkoholiker, narkotikamisbruker og en kriminell.

Han stables på beina og dyttes inn på en avrusningsklinikk. Etterpå forteller han om den brutale tida over 591 sider i den selvbiografiske boka «A million little pieces» – på norsk «I tusen knas». Det ble en lesersuksess av en bok som både ble valgt ut til Oprah Winfreys bokklubb og havnet på bestselgerlistene – to fenomener som påvirker hverandre gjensidig.

Ni år etter han først begynte å skrive om tida på avrusning, setter han seg ned ved skrivebordet på nytt – denne gangen for å be sine lesere om unnskyldning.

Behind bars?

Det viser seg at mantraet han har repetert i sin maskulint hardkokte erindringsbok om den vanskelige tida – at han er alkoholiker, narkotikamisbruker og kriminell – ikke stemmer helt overens med virkeligheten.

Det var to journalister på nettstedet «The Smoking Gun» som snublet over Freys fiksjonaliseringer. Av alle ting samler de såkalte mugshots av kjendiser på sin nettside: bilder av fengslede kjendiser. Det var da de lette opp James Freys bilde at de støtte på fakta som ikke stemmer overens med hans fortelling, og gjennom undersøkelser og intervjuer kom de fram til en rekke av de faktiske forholdene. Det som ble oppfattet som det groveste, var at Frey skrev i sin memoar at han ble dømt til tre måneders fengsel, mens han i virkeligheten bare var i fengsel noen timer.

Fulgte opp suksessen

Når det er virkeligheten som er nærmest eksistensgrunnlaget for en bok, havner du raskt i trøbbel: Én ting er å endre på historien din for å få litteraturen du skriver til å virke mer overbevisende.

Men hva gjør du når intervjuere begynner å spørre deg ut om din kriminelle løpebane – som du har fiksjonalisert?

Frey holdt seg til sannheten slik han presenterte den i sine bøker: Han sa i intervjuer at han var i fengsel «a bunch of times», og forklarte inngående om livet der, om kjedsomheten. For å holde ut leste han bøker, fortalte han: gulpet ned klassikere som «Don Quijote», «Krig og fred» og «Brødrene Karamasov». Dem leste han for en analfabet han ble kjent med i fengselet, Porthouse, som satt inne for mord. Frey syntes det var «cool» å kunne nyte klassikerne side om side med sin venn – som han forteller om i oppfølgeren til «I tusen knas», boka «My Friend Leonard».

Amerikanske reaksjoner

Typisk nok for det amerikanske markedet ble Frey og hans forlegger saksøkt i etterkant av avsløringene. Nå kan lesere som føler seg snytt etter å ha lest «A million little pieces» få pengene tilbake, og forlaget inkluderer såkalte disclaimers i de nye utgavene som sendes ut. I den norske utgaven har Frey et forord hvor han legger seg helt flat, og beklager overfor lesere som har blitt støtt. Ikke bare det, han kaller også det han har gjort «feil».

Bøyer han seg for puritanske reaksjoner fra et amerikansk publikum som jakter anstrengt etter hver minste flik av «autentisitet»? Er leserne rasende som forbrukere, fordi det ikke er et like skarpt skille mellom fakta og fiksjon som de ønsker seg, mens de ikke aksepterer at memoarer må ha et element av litteratur i seg? Eller er det en naturlig reaksjon på en forfatter som ikler seg en falsk rolle for å håve inn penger på sin ulykkelige livshistorie?

Uansett hvordan man ser på det: Freys insistering på bokas strenge forhold til en faktisk virkelighet må ses i nøye sammenheng med hans vei til toppen.

Big Jim Industries

For markedet for memoar-bøker har eksplodert i USA. Forfattere som Dave Eggers og Jonathan Safran Foer har skrevet mer eller mindre virkelighetsnære beretninger om sine liv, og har med disse bøkene havnet blant sin generasjons mest leste forfattere.

Det eneste intervjuet Frey har gitt siden han var på Oprah for andre gang og ble avslørt i fiksjonalisering, var til the Guardian. Der avviser Frey Eggers' løsning på utfordringene i å skrive om eget liv. Det ligner konseptkunst, klager han, det er for intellektuelt – han ville skrive ned sine rå følelser. Men ironisk nok var det nettopp Dave Eggers, som står som et tydelig eksempelet på det boklesende USAs tørst etter virkelige liv, som foregrep alle vanskene til James Frey – ved å blant annet parodiere holdningene blant lesere, journalister og forleggere til det ekstreme.

Den gjorde han i sin debut «A heartbreaking work of staggering genius», hvor han gikk så langt som til å inkludere en egen seksjon hvor han påpekte bokas avvik fra sannheten ned til de mest absurde små detaljer.

Han kommenterte også forbrukerholdningen blant amerikanske lesere: Eggers foreslo misfornøyde lesere å bestille en digital kopi av teksten, slik at de kunne endre den etter eget forgodtbefinnende ved litt kreativ bruk av søk-og-erstatt-funksjonen. Slik kunne leseren selv, etter hans eller hennes ønsker, endre for eksempel navnene på karakterene i boka: «Dette kan handle om deg! Deg og dine venner!» skrev Eggers på reklame-entusiastisk vis.

Det amerikanske bokmarkedets forkjærlighet for bøker fra virkeligheten viser seg også i at Frey skal opprinnelig ha forsøkt å få utgitt sin memoar som fiksjon, uten å få napp hos forlag. Nå heter hans nettside treffende nok «Big Jim Industries» og medprodusent på den kommende filmatiseringen av «A million little pieces» er Brad Pitt.

Virkelig forleggeri

Da James Frey ble innkalt til Oprah for andre gang, for å snakke om de fiktive delene av selvbiografien, fikk også hans forlegger Nan Talese unngjelde. Hun kalles en legendarisk forlegger – men møtte en frustrert Oprah: «Jeg stoler på at dere, som forleggere, kategoriserer denne boka som fiksjon eller selvbiografi eller memoar. Jeg stoler på dere,» sa hun.

Det er det nok flere som gjør. Siden Freys bok handler om avrusing, står det mer på spill en leseres tiltro til forlagsbransjen: I boka går Freys vei til frihet fra stoff og alkohol en radikalt annen vei enn avrusningsklinikken anbefaler ham. De ansatte ved senteret repeterer til stadighet at det eneste kjente middelet som hjelper mot alkohol- eller stoffmisbruk er Anonyme Alkoholikeres program, de såkalte tolv steg. Forskning viser at det er den eneste trygge veien, insisterer de. Men Frey forteller om fordummende pedagogikk og pubertale tester han må ta – og nekter å bøye seg. Han velger seg en strategi som ligner det berømte anti-dop-slagordet «Just say no». Hvis han har løyet om hvor lenge han var i fengsel – har han da fiksjonalisert hvor avhengig han var – og kan lesere da lære noe som helst av hans foretrukne strategi?

Kan den også høyne risikoen hos dem som faktisk vil opponere mot de tolv steg?

Oprah har et enormt medieimperium å beskytte og klare egeninteresser i å være et talerør for harmen mot Frey. Men medieimperium eller ei satte Oprah til slutt ord på en av understrømmene i sinnet mot forfatteren, ved å sitere en kommentator fra The New York Times: Det dreier seg ikke om en enkelt forfatter, det er et spørsmål om hvor høyt vår samtid og vår kultur setter sannheten.

I en amerikansk sammenheng, med president Bush ved roret, er det kanskje ikke rart spørsmålet føles presserende.