Lars Saabye Christensen har alltid bedyret at han har til gode å skrive en selvbiografisk roman. At det finnes elementer her og der, er ikke til å komme unna, men vi må ikke forveksle romanens univers med hans univers, har bedyringen bedyrt.

Men når Oslo-forfatteren har gitt sin nye bok tittelen «Saabyes Cirkus», inviterer det leseren til å tenke sitt om det eventuelle ett-til-ett-forholdet mellom bok og biografi. Vi skal komme tilbake til det, om vi i det hele tatt skal forlate det: for intervjuet begynner i Oslos gatenett, som nesten er for en egen person å regne i «Saabyes Cirkus», og vante lesere av Christensens bøker vet at disse gatene nesten alltid er der. Derfor: hva tenker forfatteren om gatene og gatenavnene? Hvordan preger det menneskene som går i dem?

Gater og navn

– «Saabyes Cirkus» er en roman, en liten roman, som kort sagt kartlegger mitt univers. Ikke bare det samfunnsmessige, for å si det sånn, det litterære også. Og at gutten i boka tar seg jobb som blomsterbud, blir et godt redskap for å presentere både ham, gatene, byen og de forskjellige menneskene i byen. Dessuten er det noe med poesien i gatenavn. I dem blir historien om et sted, en by, et strøk, både saklig og poetisk fortalt. «Saabyes Cirkus» er ikke en selvbiografi, men det handler om mine spor, mitt soundtrack og mine litterære rekvisitter.

Ett av disse sporene er det amerikanske bandet The Doors og i særdeleshet frontfigur Jim Morrison. Et band som var enorm populært i sin tid, men som kanskje ikke er like langt inne i varmen i dag. Men Saabye Christensen holder fast ved sine idoler:

– Ja, jeg syns The Doors er et veldig slitesterkt band. De er neppe tidløse, men de har på ingen måte gått ut på dato. Jeg deler mange av referansene til The Doors. Ikke minst de europeiske, med Kurt Weill i spissen. Dessuten liker jeg den pompøse måten Jim Morrison forholdt seg til den klassiske poesien. Det snakker til meg ennå, måte hans viser meg en annen form for samtidighet.

Andre helter som dukker opp, er The Beatles (selvsagt), Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder, Bertolt Brecht, PT Barnum og så videre. Passe ekstreme figurer, egentlig.

– Ekstreme figurer som samtidig sier noe allmengyldig i sin ekstremitet. De kommer ut på den andre siden, kan du si, og har noe med seg som angår de fleste av oss. Jeg tror på såkalte sentrale opplevelser i ung alder, når man heldigvis er mer mottakelig for begeistring og budskap enn i senere år. Og jeg tror disse følger oss livet gjennom.

Skole

Ikke selvbiografisk, altså. Men som sagt: tittelen åpner for spekulasjon. Så når gutten i boka gruer seg hver eneste dag for å gå på skolen, gjaldt det for også gutten som het Lars Saabye?

– En periode, ja. Mandag morgen kunne være spesielt tung. Jeg ble ikke mobbet eller noe sånt, men jeg følte meg utilpass. Og jeg tror det handlet om at skolemiljøet var slik at noen ramlet helt utenfor. Du så det, det var lett å se, og det skremte meg. Det skulle så lite til: Et skritt til gal side, et feil sted. Derfor tviholdt jeg den gangen på min egen vilje og mine egne ønsker.

– En ganske voksen oppførsel, egentlig.

– Ja, det er mulig jeg tillegger meg selv andre tanker her i erindringens herlige forskyvning, men det er sånn jeg husker det. Jeg gjorde som jeg ville. Jeg skrev dikt. Og da jeg var 14 år, fikk jeg det første på trykk i skoleavisa. Det gjorde meg også ekstremt nervøs. Men selv de barskeste gutta syntes det var tøft, at noen i klassen skrev dikt. Det var egentlig en ganske viktig opplevelse for meg.

– Du reddet deg selv ved å gjøre det du ville…

– Ja. Noe sånt.

Plugg

Et spørsmål som ikke er til å komme utenom, er det som ligger i tittelen. I ordet sirkus. For det er ikke første gang Lars Saabye Christensen bruker sirkuset i bøkene sine. Både hva form og innhold angår.

– Det har på mange måter blitt et sentralt estetisk begrep for deg?

– Så absolutt. Denne tittelen hentyder først og fremst til det at jeg i boka dukker ned i mitt litterære univers, sier at dette er min manesje, her er jeg sirkusdirektør, dette er min forestilling. For meg presist er sirkuset også et bilde på verdens forgjengelighet; all gleden, alle spilloppene: jeg ser en veldig melankoli i alt sammen. I det materielle likeså. Sirkuset er en helt konkret illusjon. Et stort titteskap.

– Og nå har du vært på veien med det i 30 år! Hvordan har det vært?

– Det rare var å se seg tilbake og plutselig, faktisk, se at jeg har holdt på med disse tingene i mesteparten av livet mitt. Jeg kommer på et vakkert bilde jeg hørte forleden, fra en broingeniør, broer interesserer meg, og denne mannen som kan broer sa at store broulykker skjer i sykluser på 30 år. Det skjer fordi minnet blir litt dårligere, vi glemmer de grunnleggende kontruksjonslovene, tar unødige sjanser og må begynne på nytt. Det er det jeg har gjort nå: gått tilbake til pilarene, til festene i det gamle sirkusteltet mitt, for å banke pluggene ned på nytt.

Og en mer saabyesk, i mangel av et bedre ord, måte å si det på, kan man vel ikke tenke seg?

Les anmeldelse av «Saabyes Cirkus» i Klassekampens nye bokmagasin lørdag!