Med sikker rytme og alvorlig ansikt framfører reggaepoeten Linton Kwesi Johnson dikt for et lydhørt Stavangerpublikum på utestedet Cementen under Kapittelfestivalen. I hånden har han en Penguin Modern Classics-utgave av «Mi Revalueshanaray Fren: Selected Poems», med lyrikk fra 60-, 70- og 80-tallet.

Johnson, som noen kaller Englands mest innflytelsesrike poet, skriver dikt med en sterk sosial bevissthet – rasistisk motiverte politiransakelser, arrestasjoner og voldshandlinger er tema han stadig vender tilbake til.

– Det er fortsatt behov for å tilnærme seg problemene jeg beskrev for noen tiår siden, sier han til Klassekampen.

Svart panter

Elleve år gammel flyttet Johnson fra sin far i Chapelton i Jamaica for å bo med sin mor i Brixton i London i 1963. Han vokste opp i et samfunn han betegner som sterkt rasistisk, men som samtidig var preget av opprør og kamp for sosial forandring. Fagforeninger og svarte samlet seg for å kjempe mot undertrykkelse.

– Det var en oppvåkning blant svarte i kjølvannet av frigjøringskampen i Afrika, sier Johnson, som ble med i bevegelsen The Black Panthers som 18-åring. Der fikk han sin politiske og kunstneriske skolering.

– Jeg oppdaget den svarte litteraturen, poesien, musikken og bøkene som endret synet mitt på verden. Jeg leste om hvordan slavehandelen var et ledd i den europeiske kapitalismen, oppdaget W. E. B. DuBois bok «The Souls of Black Folk» og Franz Fanons «The Wretched of the Earth», sier poeten som forteller at han nettopp har kjøpt et nytt eksemplar av sistnevnte bok.

– Vi leste disse tekstene som håndbøker, sier han med henblikk på ungdomstida.

– Er poesien din også en form for aktivisme?

– Nei, jeg er aktivist også, men ikke gjennom å være poet. Et dikt har aldri endret noe, ler han.

Rasespørsmålet

Johnson tror diskrimineringen som fortsatt foregår i det britiske samfunnet er årsak til at enkelte unge mennesker i dag trekker mot ytterliggående grupper.

– Om noen har Osama bin Laden som forbilde, er det på grunn av sinnet som oppstår når man blir trakassert av rasistiske årsaker. Dette handler ikke om religion, men om hudfarge. Det er den som avgjør om du blir stoppet av politiet, som har rett til å forhøre enhver som kan se ut som en selvmordsbomber. Oftest tar de feil og stopper en indisk hindu eller en buddhist i stedet for en muslim. Man ser ikke religion, men farge, sier Johnson.

Under sin diktopplesning, kalte Johnson foreldregenerasjonen for den «heroiske generasjonen» og sin egen for «opprørsgenerasjonen».

– Hva kan man kalle den unge generasjonen?

– «Bling», sier Johnson, med henvisning til hip-hop-imagets vekt på tunge smykker – «bling» på hip-hop-slang.

– De er preget av Thatcherismen, av materialisme og design. De er blitt dratt inn i et konsumersamfunn, sier Johnson som likevel ikke ser helt svart på folkekamp nedenfra. Han peker på de franske arbeidsvilkårsreformene som er blitt stoppet.

– Vi var veldig klare på at endringer må komme nedenfra og ikke fra toppen. Jeg vet ikke om dagens unge er like bevisste på det, sier han.

Pioner

I poesien drar Johnsen veksler på sine karibiske røtter. Han blir gjerne kalt «dub-poesiens» far, en betegnelse han selv skapte for å beskrive måten flere reggae-DJer blandet musikk med poesi på 60-tallet. Selv liker han likevel dårlig å bli bundet til begrepet, som han mener innebærer en båssetting.

– Jeg foretrekker å kalle meg poet – punktum. Men jeg jobber i forlengelsen av reggae-tradisjonen og den muntlige tradisjonen, sier Johnson som ved siden av å dikte, komponerer musikk. Ofte framfører han diktene, som ligger nært rap, med reggaeband, og han har utgitt flere plater på sitt eget plateselskap LKJ Records.

–Det som er interessant for meg, er musikaliteten i språket. Det er min grunnleggende tilnærming til det. Jeg skriver både for øyet og for øret. Diktene skal fungere både på boksidene og framført muntlig, sier Johnson.

Nytt språk

– Det har blitt hevdet at dagens hip-hop ikke ville vært den samme uten deg?

– Det er nok ikke sant. Hip-hop bunner i en gammel tradisjon av muntlig rytmisk kunst. James Brown drev med noe som liknet rap og The Last Poets brukte hverdagsspråket fra gata. Men jeg er kanskje den første som har popularisert det muntlige språket til rap på den måten jeg gjør, sier han.

Johnson veksler mellom å skrive standard engelsk og jamaicansk dialekt, som klassikerutgavens tittel er et eksempel på.

– Jamaicanske lingvister snakker om at det går en linje mellom standard engelsk og jamaicansk dialekt med mange variasjoner som flyter over i hverandre. Jeg staver etter fonetikk, etter hvordan lydene høres ut, for, selv om det er gjort forsøk på å lage ordbøker, finnes det ikke regler for hvordan dialekten skal skrives. Det gir muligheter for en poet.