– USA og Nato har nesten gjort de feil de kunne gjøre etter invasjonen av Afghanistan. Nå må de la president Karzais folk innlede samtaler med Taliban, mener antropologen Fredrik Barth. Han regnes som verdens fremste ekspert på pasthunerne, stammefolket som dannet staten Afghanistan og som fortsatt utgjør den herskende etnisk gruppen i landet.

Barth bodde hos pasthunerne første gangen i 1954/55 og har jobbet blant dem i ulike perioder i over femti år. Hans bok fra 1959, «Political Leadership among the Swat Pathans», som skildrer det politiske og strategiske maktspillet i det autonome grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan, regnes som referanseverket om pasthunerne. Monografien ble så sent som for tre år siden oversatt til kinesisk. Og det er nettopp i det autonome grenseområdet hvor Barth har jobbet, at Taliban har hatt anledning til å bygge seg opp igjen. Det er altså en mann med kunnskaper som nå tar til orde for en ny Nato-strategi.

Norsk rolle

Norges rolle som alliansepartner må være å komme med innspill som kan endre den forferdelige sitasjonen Nato nå er inne i, mener Barth. Alliansen må tenke i helt andre kategorier enn de har gjort så langt, sier han.

– Taliban-bevegelsen er ikke et sentralt organisert parti med et sentralt maktapparat. Det er et direkte svar på den fortvilede situasjonen som særlig folk i grenseregionen og sydøst i Afghanistan er inne i. Taliban er overalt, og kan ikke knuses på tradisjonelt vestlig og militært vis. Derfor må Karzai og hans menn, som kan den tradisjonelle maktpolitikken, altså få anledning til å gå inn i området og forhandle fram et kompromiss med alle de ulike maktfraksjonene som har noe å si innen Taliban-bevegelsen.

– Bør Nato trekke seg ensidig ut?

– Foreløpig ikke. Dersom de trekker seg ut, uten at det er en del av et kompromiss eller en forhandlingsløsning, vil de ha lidd totalt tap. Da vil Taliban bli styrket og Karzai og staten Afghanistan – dersom vi kan kalle det en stat – svekket. En forhandlingsløsning må innebære at alle parter føler at de har vunnet noe og tapt noe. Det er den tradisjonelle måten å gjøre det på i Afghanistan.

Støtte til Taliban

Barth sier at det viktige for afghanere flest er at det ikke er blitt bygd opp en sentral maktinstitusjon. Derfor ønsker heller ikke de fleste at Taliban på ny skal få bygge seg opp fra bevegelse til en sentralisert stat med et vidtfavnende maktapparat.

– Det afghanere først og fremst ønsker, er et så autonomt liv som mulig. De vil ha frihet til å organisere sine liv. Når de likevel flokket seg om Taliban, var det et svar på den fortvilelsen som mange afghanere følte etter den stadig økende voldsspiralen etter Sovjets tilbaketrekning. Grunnen til at Taliban nå igjen får støtte, er trolig at folk føler seg truet av den massive militære Nato-intervensjonen. De ser at Nato er i området og tenker trolig: «Først av alt må de fremmende ut, så får vi se hva som skjer.»

Paradokset blir dermed dette, mener Barth: Jo tyngre og mer omfattende krigføring fra Natos side, jo mer støtte til Taliban.

– Selvbildet i den afghanske befolkningen er nokså klart: De har vært og skal være herrer i eget land. De har aldri akseptert å bli styrt av makter utenfra. Sterkest er denne følelsen i sydøst og mellom pasthunerne, men det er i og for seg et ideal som alle har. Og når situasjonen er slik, skal det godt gjøres at de ønsker noen velkommen.

Men, påpeker Barth, USA og Nato hadde trolig støtte blant en majoritet av den afghanske befolkningen da invasjonen kom. Taliban hadde gått for langt, og særlig var de arabiske fremmedelementene, med bin Laden i spissen, upopulære.

– Den ekstremt ortodokse og teoretiske islam som deler av Taliban og araberne forfektet, har ikke hatt noen tradisjonell base i store deler av Afghanistan. Men feilen amerikanerne etter min mening gjorde, var at de ikke overlot den videre politikken og strategien til Karzai, som har et realistisk bilde av situasjonen. Amerikanerne begynte i stedet å jage etter Taliban, og de har brukt en voldsom makt. De har trengt inn i store områder som for å utrydde en fiendtlig hær.

Ingen tradisjoner

En så brutal strategi kunne naturlig nok ikke afghanerne leve med.

– En slik ekstrem voldsutøvelse har ingen tradisjoner i Afghanistan. Afghanerne prøver tradisjonelt ikke å utrydde fienden. Afghanere viser først makt og så søker de å inngå kompromisser. Men amerikanerne har ikke vist vilje til kompromiss. Derfor blir svaret så nådeløst, særlig fra pasthunernes side.

– Men hvorfor velger de Taliban som krigsredskap og ikke en eller annen høvding?

– Først og fremt fordi Taliban er en folkebevegelse tuftet på en religion. De er mer moralske og ukorrumperte enn de fleste krigsherrer, som bare blir oppfattet som kakser. Og etter den sovjetiske tilbaketrekningen bygde mange høvdinger opp et maktapparat med egne militære avdelinger, i stedet for etter tradisjonen å finne støtte i befolkningen. De tok ikke hensyn til menneskene i sine områder. Det gjorde Taliban i mye sterkere grad. Derfor fikk de altså støtte.

– Hvorfor står Taliban så sterkt akkurat i sydøst og i grenseområdet mot Pakistan?

– Fordi dette er det mest gammeldagse området i hele regionen og det mest ortodokse. Dette har delvis historiske årsaker. Britene greide ikke å ta Afghanistan, og dermed laget de to grenser mot Britisk India. De satte en reell grense i lavlandet, og en annen i fjellene. De tillot gruppene som levde mellom de to grensene full autonomi mot at disse stammene ikke involverte seg og ikke ga støtte til makthaverne vest for fjellgrensen. Denne konstruksjonen overtok Pakistan, og dermed har hele området sluppet særlig grad av påvirkning utenfra.

Fritt i Pakistan

Konstruksjonen medfører at Taliban kan ha baser i et område som formelt sett er Pakistan, men som reelt sett er autonomt.

– Nato må på et vis forholde seg til den formelle grensen. Det slipper Taliban, som kan trekke seg tilbake til de autonome områdene, hvor Pakistan reelt sett altså har liten eller ingen makt. De autonome områdene og Afghanistan blir av afghanere sett som ett område. De som er pasthunere, er pasthunere samme hvor de bor i forhold til de formelle grensene. Dermed er også Taliban en del av hele området.

Barth mener at vi ikke skal gjøre oss store forventninger om at Afghanistan skal utvikle seg til en «normal» stat.

–Vi må innse at befolkningene i regionene langt på vei vil være uavhengige. Karzai må få utvikle et sterkt økonomisk og militær fundament, gjerne med finansiell hjelp fra Vesten. Men dette militærapparatet bør brukes strategisk, som et ris bak speilet for alle dem som prøver å bygge opp en maktbase som truer Karzai og Kabuls sentralmakt. Men afghanere flest vil altså ikke ha politi utplassert over alt. De ønsker å leve i fred, med en statskonstruksjon som gir status quo. I den grad Kabul må være aktive, er det ikke gjennom en politikk for endring, men gjennom et strategisk spill for stabilitet.