Helge Rønning gjør Ibsen mer aktuell enn det meste som skjer i Ibsen-året 2006. Ingen overgår ham når det gjelder å plassere verket i en bred historisk sammenheng – og dermed vise Ibsens aktualitet i dag.

Men først noen ord om bokas sterke og svake sider. «Den umulige friheten» viser forbindelsene mellom Ibsens dramaer og endringer i politikk, familie og økonomi på 1800-tallet. Boka bidrar vesentlig både til å utvide bildet av Ibsen i forhold til samtida, og til å vise hvordan han grep inn i den.

Dessverre blir Gyldendals sjuskete forlagsarbeid en løpende, ironisk kommentar til Rønnings grundige innsikter i kulturindustriens barndom for 150 år siden. Det er som om norske forleggere aldri blir helt voksne.

Jeg finner, uten å anstrenge meg, over 30 større og mindre feil i ord og tegnsetting. Og hver gang jeg anstrenger meg, myldrer det av nye feil. Direkte fatal for tekstens autoritet blir første setning: «Henrik Ibsen er en moderningseringsagent» – og slutten, der registeret ikke engang kan stave bokas sentrale historikerkilde: Hobsbawm. Jeg skal ikke trette Klassekampens lesere med flere eksempler. Gyldendal kan få lista på epost.

Også Rønnings omstendelige, tunge sakprosa-stil trekker helhetsinntrykket ned. Og jeg synes ikke Rønning overbeviser like mye i sin lesning av «Brand», «Peer Gynt» og «Kejser og galilæer» som i resten av boka. Likevel har den autoritet så det holder. Rønning overbeviser med innsikt og argumentasjon i behandlingen av stykker så forskjellige som «Kongs-emnerne», «Rosmersholm» og «Gengangere».

Boka får fram både det historiske og det dynamiske ved Ibsens dramatikk. Rønning viser hvordan stykkene forholder seg til historiske prosesser – og bidrar til å forandre dem. Sosial frigjøring og kvinnesak er åpenbare referanser. Men viktigere, i mine øyne, er Rønnings behandling av den politiske liberalismens vekst og fall i Europa etter 1848, altså på den tida Ibsen reiste ut og gjorde egne erfaringer, særlig i Tyskland og Italia.

Med borgerskapets framvekst skjøt en omfattende liberaliseringsbølge fart over hele Europa. I tid faller Ibsens sentrale produksjon av dramatikk sammen med epoken hvor idealene fra den franske revolusjonen for alvor viser seg å være vanskelige å omsette i en entydig politisk praksis. Rønnings sentrale påstand er at Ibsens stykker viser fram ødeleggende, indre motsetninger i den liberale utopien om individuell frihet.

I vår tid, etter 1980, er ideer om fritt marked og liberalisering kommet tilbake, sterkere enn noen gang. Samtidig settes disse idealene under press, for eksempel i miljødebatten, eller i diskusjonen om terror og «krigen mot terror». Jeg vil, noe mer uforsiktig enn Rønning i boka, forsterke noen mulige paralleller mellom Ibsens tid og vår tid.

Rønnings bok refererer bredt til historieskriving og teori (selv om jeg savner referanse til en viktig bok i norsk sammenheng, Kjetil Jakobsens Ibsen-avhandling fra 2004). Særlig nevnte Eric Hobsbawm og Raymond Williams kommer til nytte. Williams mener «den liberale tragedien» faller sammen med Ibsens verk, ifølge Rønning:

Liberalismen som ideologi stod for ønsket om å endre menneskets lodd og å skape et fritt og rettferdig samfunn. Den liberale tragedien framstilte at dette var et prosjekt som ikke lot seg realisere. Det sentrale liberale dilemma med sitt opphav i den franske revolusjon og drømmen om en tilværelse uten motsigelser mellom individ og samfunn, var den følelsesstruktur som står i sentrum for den liberale tragedie. Dette innebærer et dilemma som bestod i at man enten måtte gi avkall på utopien om full frihet og rettferdighet til fordel for halve praktiske løsninger, eller at man for å forsvare revolusjonen mot ytre og indre fiender måtte ty til terror og dermed undergrave de prinsipper som revolusjonen var tuftet på og erstatte dem med en tom påstand om at de vil bli realisert en gang i fjern framtid. […] [F]rigjøring og terror later til å være forbundet. Og forbindelsen mellom de to prinsippene er tragisk og varer ved opp i det tjueførste århundre.

Sitatet viser både Rønnings tunge stil og bokas inkonsekvente bruk av verbtider. Ordet «følelsesstruktur» blir jeg heller ikke venn med. Likevel er innholdet interessant. For Rønning antyder at de utfordringene Ibsen ga teaterpublikum og lesere for 150 år siden, fortsatt er virksomme.

Når bloggeren Hans Rustad skriver (6. september) på document.no at «terror og islam fungerer i dag like nevroseskapende som sex i Victoria-tiden», tror jeg han har ganske rett. Og det slo meg allerede før Rustad skrev dette, at Helge Rønnings bok inneholder viktige og gyldige innsikter i den lange offentlige diskusjonen om liberalisme og frihet.

Som Rønning fyldig dokumenterer, var kjønn og sex blant de mest provoserende temaene Ibsen tok opp. Men den provokative kraften i Ibsens kunst finner flere veier. Jeg gjenfinner den i Rønnings lesning av «En folkefiende» (1882), stykket om doktor Stockmann som utfordrer folkemeningen i et lite samfunn. Folk på alle sider av (ytrings-)frihetsdebatten i Norge burde lese «En folkefiende» og Rønnings tolkning av den. Aktører på begge ytterkanter kan fort nærme seg doktor Stockmanns kortslutninger.

Vi er jo alle «freedom-loving people». Ja da. Men i toneangivende norske medier og politiske partier finnes en økende tendens til å argumentere hodeløst for frihet og liberale verdier. Rønning bruker både filosofen Hans Skjervheim og Ibsen-stykket «En folkefiende» til å minne om «det liberale dilemma». Han formulerer det som følger, idet jeg trekker sammen argumentasjonen i ett langt avsnitt hos Rønning (s. 208):

Om liberaliteten blir betraktet som absolutt, kan den slå over i illiberalitet. Det finnes fire løsningsforsøk på dette dilemmaet. Man kan:

1. Forkaste liberale prinsipper, innføre et verdihierarki og godta bruk av terror og makt for å sikre sterke individer og et sterkt folk med ubegrenset frihet. En fascistisk løsning.

2. Hevde at liberale prinsipper er abstrakte og urealiserbare. Å sette dem ut i livet vil føre til maktbruk og terror. En konservativ posisjon.

3. Opprettholde liberale prinsipper, men med en moderat og resonnerende politikk, hvor man tar avstand fra terror for å gjennomføre dem. Den praktisk-liberale løsningen.

4. Godta revolusjonær terror for å gjennomføre den liberale utopiens prinsipper. Dette er den revolusjonært jakobinske, elitært anarkistiske og leninistiske posisjonen, ifølge Rønning.

Dr. Stockmann kombinerer til slutt den første og fjerde løsningen. Han vil lage en skole for gategutter som lik en trojansk hest skal erobre og ødelegge samfunnet innenfra. Hans hat går ut over den andre og tredje løsningen, det vil si posisjoner som godtar en form for praktisk demokrati, ifølge Rønning. Men ingen av løsningene har eller er fasit.

Den viktigste innsikten jeg leser ut av Rønnings tolkning av «En folkefiende», er en grunnleggende skepsis til enkle og billige løsninger på det liberale dilemma. Debatten om frihet er livsviktig i forhold til terroren. Men det finnes kort sagt ingen enkel vei til frihet.

Helge Rønning

«Den umulige friheten.

Henrik Ibsen og moderniteten»

Gyldendal 2006