Kanadiske Robert Calderisi har en lang karriere innen internasjonalt utviklingsarbeid bak seg, de fleste årene fra Verdensbanken der han blant annet har vært internasjonal talsmann for Afrika. I går deltok han på et seminar om utvikling og bistand på Kapittelfestivalen i Stavanger, sammen med blant andre utviklingsminister Erik Solheim.

Innlegget hans hadde den talende tittelen «Hjelper bistand?». Til Klassekampen gir han følgende svar:

– Jeg vil ikke at spørsmålet skal være om det skal gis bistand eller ikke, men hvordan bistand skal gis. Vi skal ikke vende Afrika ryggen.

Strengere

Likevel må forutsetningene for bistand endres betraktelig, mener Calderisi. Han utfordrer Verdensbanken og det internasjonale samfunnet til å bli strengere i sine krav til afrikanske land som mottar bistand.

Calderisis tanker om bistand finnes i klartekst i boka «The Trouble with Africa – Why Foreign Aid isn't Working», som utkom tidligere i år. I boka peker han på at kontinentet de siste tretti årene degradert økonomisk og sosialt.

Og det må vi ta inn over oss om vi skal få til endringer og ikke bare helbrede vår dårlige samvittighet, sier forfatteren.

For nedgangen skyldes i dominerende grad udemokratisk og generelt dårlig styresett i afrikanske land, med mye korrupsjon. «Unnskyldninger» for den negative utviklingen – som at den skyldes ettervirkninger fra slaveri, kolonisering, den kalde krigen og uheldige geografiske forutsetninger – avviser Calderisi som lite holdbare; det samme gjelder gjeldsbyrde og internasjonale økonomiske strukturer.

Kolonisering?

Boka legger likevel opp til debatt, og Calderisi legger fram ti punkter med forslag til hvordan Vesten kan hjelpe fram en bedre utvikling i Afrika [se faktaramme]. Tiltakene innebærer sterkere kontroll av afrikanske myndigheters politiske valg og prioriteringer, samt økt internasjonalt innsyn i pressens vilkår og politikernes privatøkonomi. Og skoler må settes under administrasjon.

– Enkelte afrikanere har sagt til meg at dette er en ny form for kolonisering. Men om myndighetene ikke er klare for at valgene deres setter under oppsikt, hvorfor skal de forvente bistand, spør Calderisi:

– Folk som er oppvokst på venstresida, som jeg selv, må ofre hellige kyr. Vi pøser ut masse penger, men det hjelper ikke uten andre typer endringer. Når afrikanere spør meg hvorfor vi stiller så mange krav, stiller jeg motspørsmålet: Ville du lånt bort penger til myndighetene i landet ditt? Det er et enkelt spørsmål – det ville de selvfølgelig ikke.

Forsvarer banken

– Boka di inneholder kritiserer afrikanske styresmakter; kunne du skrevet en tilsvarende kritikk av Verdensbanken?

– Antakelig, ler Calderisi, men tar seg i det:

– Det er ikke sammenliknbare størrelser, og først og fremst forsvarer jeg Verdensbanken. Som ung nølte jeg med å gå inn i en institusjon som ville fjerne Salvador Allende fra makten i Chile, men da jeg jobbet i Tanzania, så jeg en bank som støttet opp under det sosialistiske styresettet under Julius Nyerere. Han endte imidlertid opp i en del feller, som skepsis mot fremmede, og det gikk ikke godt.

Verdensbankens krav om strukturell tilpasning er også til det gode, mener Calderisi:

– Disse er ofte blitt satt fram for å flytte økonomisk makt fra afrikanske byer til landsbygdene. Men her har vi vært for naive. Bøndene har ingen makt, og vi i banken inngikk kompromisser med styresmakter som ikke har bygd ett sjukehus på bygda på tretti år. Så jeg vil ikke kritisere Verdensbanken for det de har gjort, men for det de ikke har gjort. Hensiktene er hele tiden gode, hevder han.

Kutt

Myndigheter som er motvillige til å underlegge seg kontroll, mener Calderisi ikke fortjener utviklingshjelp. Han foreslår heller å kanalisere støtten til enkeltland som etter hans oppfatning er på rett kurs.

– Kursen kan diskuteres, men bistand må gis til myndigheter vi har et felles verdisett med. De må være villige til å prioritere skoler framfor bygging av idrettsareaner. Slike valg forsøker Verdensbanken myndigheter til å ta, sier han.

Det kanskje mest radikale forslaget Calderisi fremmer, er å slå sammen Verdensbanken, FNs bistandsprogram (UNDP) og Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

– De gir ulike råd og det gir uklarhet. Om argumentene heller kunne samles innefor fire vegger, ville det være bedre. Det ville også redusere enhetene, som jeg mener er for store. Flere kunne i stedet jobbe som valgovervåkere, foreslår han.