Jeg hører ikke musikken med en gang, men den ligger der. Ei jazzplate går og går under stemmen til Einar Økland. Det er kanskje den samme jazzen i stemmen hans som kamuflerer det? Det smelter liksom sammen, som det heter.

Men etter hvert blir det tydelig, etter hvert får jeg ørene opp og hører jazzen bak stemmen, hører soloene som ruller samtidig som poeten snakker. I Valevåg. Om diktene og dikteren. Om fromhet. Om politikk og alder og respekt. Men først litt om form og innhold, fordi «Krattet på badet», som Einar Øklands nye bok heter, består dels av dikt med tekst fra marg til marg, dels av fri marg-dikt.

Frekk

Økland:– Denne vekslingen skal kanskje symbolisere en kontrast i diktene. En motsetning. Men også noe enhetlig, da de jo utgjør éi samling. Det er ikke schizofren bok, men en kontrastfull bok. Noe som ikke faller til ro. I tillegg er ligger det en eksistensiell story i bånn, som forhåpentligvis interesser også dem som ikke har noen nevneverdig interesse ellers for det lyriske jeg'et.

Einar Økland, altså, er Einar Øklands poeng. Vi ler litt av det.

– Begge deler er kanskje litt frekt når jeg tenker meg om…

– Hva mener du?

– Det er frekt å sitte stille i båt og det er frekt å ikke sitte stille…

From

Det finnes visse ord, visste størrelser, gjenstander, vesener som går igjen i de nye diktene til Økland. Omtrent som jazz, kunne du sagt, omtrent som soloene som ruller der bak stemmen hans; er det Ornette Coleman, mon tro? Mingus? Parker?

Fisken er for eksempel veldig sentral. Sammen med staven, månen, stjernene. Skal summen av disse gjentakelsene også peke på noe annet? Kanskje større?

Økland drar litt på det:– Ja-a, det er vel det. Mest av alt er det snakk om meditasjonsobjekter. Fisken er først og fremst konkret i diktene. Den står der ikke som noe en skal identifisere seg med, men noe som har vært der lenge, og lever i vannet, stum. Noe svært reelt og eksisterende, men fremmed for oss. Undringen knyttet til livet i et helt annet vesen. Fascinasjonen. Jeg er selvsagt klar over symbolverdien til fisken, i vår kristne kultur er den jo det samme som Kristus, så den har nok en slags fromhet i seg og det kan den godt ha.

Einar Økland har tenkt mye på fromhet i det siste, sier Einar Økland. Men kunstnerisk fromhet, mer enn religiøs. Hva mener han med det?

– Det er vel et slags levesett. Det at en gir seg over til sine observasjoner og sine forståelser av dem og til det kunstneriske. Det er litt underkommunisert i boka, men det er der. Fromhet er å gi alt til kunsten.

– Tenker du sånn? At nå skal du gi alt?

– Nei, sånn kan en ikke tenke. Det ville vært ufromt. Det streifer en like fullt at den store kunstnertradisjonen vår er prega av en viss fromhet.

Hva er politisk?

Så snakker Einar Økland om vanlige ting ei stund. Eller ikke vanlige ting, akkurat, men ting som ikke nødvendigvis er så fordømt poetiske. Som kanskje til og med er litt upoetiske. Og at det er disse han liker å skrive om, her han ofte finner åpninger.

– Jeg liker veldig godt å skrive om sånt som ikke er poetisk, ja. Iblant syntes jeg at det avklarer ting. Jeg er også veldig opptatt av at jeg, på denne måten, er en politisk forfatter.

– Hvilken måte?

– Nei, hvis du skriver om kapitalismens herjinger, så blir du med en gang sett på som politisk. Tar du for deg noe veldig lite og konkret, så tror folk du er veldig subjektiv. Men går du langt nok inn i det, kan du ta med deg folk inn i noe som fører dem bort fra kapitalismens grep om synet og språket vårt. Tenk på aurediktene i «Krattet på badet»: om å ligge på kanten og se på ei aure. Det utfordrer ditt forhold til resten av verden. Det sier selvsagt ikke alt, det ligger ingen opprørstrang i det, men det kan du finne andre steder.

– Det blir kan hende for passivt for noen?

– Passivt? Nja, det kan du kanskje si, men alle vet at verdens børser og bankbygg er bygget av proletarer. Og det er mange tider på dagen du gjør ting som motarbeider dine egeninteresser. Det er en erkjennelse jeg gjerne vil holde levende. Jeg hører til dem som mener at poesien er realistisk. Realismen som begrep har stort sett vært forbeholdt prosaen, men jeg mener god poesi er realistisk. Det fortjener å bli sagt av og til.

Saus

Det blir vanskeligere, sier Einar Økland. Det blir stadig vanskeligere å skrive. Etter som årene går. Blir det bare verre. Å sette seg ned. Bruke seg selv. Skrive.

– Du blir lei av deg selv, vet du. Greier ikke å overraske deg selv. Eller få en friskhet over det. Du skal jo ha et litt forelsket forhold til teksten, sånn at en blir oppstemt og glad over å se den. Den skal også si noe mer enn det du visste da du begynte på den. Den skal opplyse deg. Men hvis du bare skriver tekster som viser det motsatte, at du har tenkt for lite, så blir du lei. Det har ikke så mye med inspirasjon å gjøre, mer enn anslag. De første gode setningene som baller på deg. De fleste som skriver har nok merket at det beste de har skrevet, har kommet fort. Det blir verre og det skyldes nok også at en ser bedre hvor godt andre har gjort ting. Du får større respekt for tradisjonen. Noen ganger vil du heller peke på det du liker, enn gjenta det. Det er en høyere form for forfengelighet, egentlig, du blir litt forsiktigere med ditt eget rykte. Det er dessuten kjekt, helt enkelt, å like noe som andre har gjort.

Økland snakker om Dag Østerberg som han liker, og Georg Johannesen som han liker. Og Fløgstad. Med flere. Men snakke om skriving sitter langt inne for poeten. Han hviler mellom ordene. Tenker seg om. Prøver flere forskjellige måter. Før det kommer:

– Jeg ville vært sausekokk hvis jeg ikke var dikter. Det å lage en saus minner om å skrive et dikt. Alle som vet noe om saus, vet at det ikke har noe med oppskrifta å gjøre. Men smaken. Det å prøve seg fram. Det er derfor jeg ikke lager kaker. De skal bare stå i ovnen. Heller vafler og pannekaker hvor du kan justere røren underveis. Belønninga må ligge i arbeidet. Jeg lager mat jeg liker å spise, klart det, og jeg skriver bøker jeg liker å lese, men gleden kommer fra arbeidet.

Einar Økland ler litt igjen. En fin latter. Som saus, kanskje, over det han nettopp har sagt.

PS!

Intervjuet er som jazzen. Det ebber og ebber. Melodien forsvinner, men ikke helt. Plutselig kommer en siste solo, en påminnelse fra 66-åringen Økland:

– Det hender jeg må minne folk på at jeg nå skriver i enden av forfatterskapet mitt, at jeg kanskje allerede har skrevet om det de eventuelt måtte savne. Jeg har dessuten villet skrive spredt og variert, og det har gjort forfatterskapet mitt vanskelig å tabloidisere. Jeg har ikke søkt likhet, tvert imot: heller mange kolonier enn et imperium. Men jeg tar ikke avstand fra noen deler av det. Jeg prøver ikke å skrive aktualitetsbøker eller ferskvarebøker, men bøker som kan leses flere ganger, og jeg har ingen rimelig grunn til å beklage meg i så måte. Men sine egne tanker har jo alle.

Det har man. Det skulle kanskje bare mangle?