Og krig ble det. TV 12´s debattprogram «Moter i arkitekturen» utløste en folkestorm i avisene som varte i flere uker, med leserbrev for og mot «sørlandskitschen» på det planlagte boligfeltet Solsiden Brygge på Fornebu, supplert av faglige innlegg som også delte seg i to – men det store flertallet av arkitekter i hovedstaden støttet «heltinnen Tone Flagg», som en vittig penn kalte henne fordi hun våget å stå fram med sitt moderne arkitektursyn tross munnkurven hun hadde fått av arbeidsgiveren Einar Gormli.Men det var ikke Tone Berg som brukte uttrykket munnkurv for åpen scene. Selv kom hun godt ut av TV-debuten, Hun innledet med å henvise til en av postmodernismens fanebærere i Europa, hans kongelige høyhet prins Charles som allerede i 1984 – da han holdt en oppsiktsvekkende festtale under 150-årsfeiringen til det britiske arkitektforbundet RIBA – hadde startet sitt korstog mot modernismen. Ikke først og fremst den brutalistiske etterkrigstidens formspråk, understreket min dyktige protesje, den forhatte epoken brukte prinsen kun som et skalkeskjul for å kunne angripe samtidsarkitekturen og fremme sine nostalgiske arkitekturidealer. Derfra trakk Tone linjene fram til de norske postmodernistenes storhetstid og etableringen av Byens Renessanse i 1989, finansiert av krøsusen William Vang, som kjente prins Charles og var en hengiven beundrer av prinsens hoffarkitekt Léon Krier. Og til slutt forsvarte hun en arkitektur som gjenspeilte sin egen tids sosiale og kulturelle virkelighet. De andre deltakerne i panelet kan jeg nesten ikke huske, bortsett fra frilansjournalisten Stig H. Larsen som av en uforklarlig grunn var invitert og plutselig tryllet fram tegninger av de to boligversjonene, nyfunkisfasadene og dragestil-alternativet, gjengitt på TV-skjermen med et dvelende zoom-kamera, samtidig som han – til Tone Bergs forskrekkelse – lanserte munnkurvteorien. Påstanden ble blankt avvist av representanten for Bygginvestor, og Tone svarte imponerende diplomatisk da programlederen konfronterte henne med spørsmål ytringsfrihetens vilkår i arkitektyrket. Men jungeltrommen gikk i arkitektstanden etterpå, og Tone var ikke så lite stolt da Oslo Arkitektforening tok initiativ til et større opprop for «samtidsarkitekturens berettigelse» som oppnådde mange navn og blant dem flere av byens mest kjente arkitekter. Hvis du som leser av denne beretning syns at jeg heroiserer min unge kollega og venn, kan jeg bare replisere at det kommer mer: Tone Berg hadde – uten at jeg eller noen andre visste det – søkt på en stipendiatstilling ved Arkitekthøgskolen i Oslo, med «Kollektivboligens muligheter i det 21. århundret» som tema for sin forskning, og for noen dager siden kom den glade melding, hun fikk stillingen og begynner nybrottsarbeidet til høsten. Da trakk arkitekt Einar Gromli tilbake sin anmeldelse, som var levert til Komiteen for etikk og tvister i Norske Arkitekters Landsforbund, og Tone Berg blir på tegnestuen hans fram til sommeren, og med følgende tilleggsopplysning avslutter jeg min fortelling om kitsch-krigen som raste våren 2005: Den såkalte folkeavstemningen om de to arkitekturspråkene på Solsiden Brygge, arrangert av avisen Kveldsposten, endte med 78 prosent for det nye utkastet til Stedskunst Arkitekter. En fjær i hatten for karrieristen Einar Gormli?Eller vil Tone Berg få rett i spådommen hun formulerte i telefonen i går? Kitschens renessanse blir kortvarig, sa hun, og så kommer det en annen mote, men den genuine byggekunsten vil overleve alle populistiske trender og gestaltes på nytt og på nytt.

Og krig ble det. TV 12´s debattprogram «Moter i arkitekturen» utløste en folkestorm i avisene som varte i flere uker, med leserbrev for og mot «sørlandskitschen» på det planlagte boligfeltet Solsiden Brygge på Fornebu, supplert av faglige innlegg som også delte seg i to – men det store flertallet av arkitekter i hovedstaden støttet «heltinnen Tone Flagg», som en vittig penn kalte henne fordi hun våget å stå fram med sitt moderne arkitektursyn tross munnkurven hun hadde fått av arbeidsgiveren Einar Gormli.Men det var ikke Tone Berg som brukte uttrykket munnkurv for åpen scene. Selv kom hun godt ut av TV-debuten, Hun innledet med å henvise til en av postmodernismens fanebærere i Europa, hans kongelige høyhet prins Charles som allerede i 1984 – da han holdt en oppsiktsvekkende festtale under 150-årsfeiringen til det britiske arkitektforbundet RIBA – hadde startet sitt korstog mot modernismen. Ikke først og fremst den brutalistiske etterkrigstidens formspråk, understreket min dyktige protesje, den forhatte epoken brukte prinsen kun som et skalkeskjul for å kunne angripe samtidsarkitekturen og fremme sine nostalgiske arkitekturidealer. Derfra trakk Tone linjene fram til de norske postmodernistenes storhetstid og etableringen av Byens Renessanse i 1989, finansiert av krøsusen William Vang, som kjente prins Charles og var en hengiven beundrer av prinsens hoffarkitekt Léon Krier. Og til slutt forsvarte hun en arkitektur som gjenspeilte sin egen tids sosiale og kulturelle virkelighet. De andre deltakerne i panelet kan jeg nesten ikke huske, bortsett fra frilansjournalisten Stig H. Larsen som av en uforklarlig grunn var invitert og plutselig tryllet fram tegninger av de to boligversjonene, nyfunkisfasadene og dragestil-alternativet, gjengitt på TV-skjermen med et dvelende zoom-kamera, samtidig som han – til Tone Bergs forskrekkelse – lanserte munnkurvteorien. Påstanden ble blankt avvist av representanten for Bygginvestor, og Tone svarte imponerende diplomatisk da programlederen konfronterte henne med spørsmål ytringsfrihetens vilkår i arkitektyrket. Men jungeltrommen gikk i arkitektstanden etterpå, og Tone var ikke så lite stolt da Oslo Arkitektforening tok initiativ til et større opprop for «samtidsarkitekturens berettigelse» som oppnådde mange navn og blant dem flere av byens mest kjente arkitekter. Hvis du som leser av denne beretning syns at jeg heroiserer min unge kollega og venn, kan jeg bare replisere at det kommer mer: Tone Berg hadde – uten at jeg eller noen andre visste det – søkt på en stipendiatstilling ved Arkitekthøgskolen i Oslo, med «Kollektivboligens muligheter i det 21. århundret» som tema for sin forskning, og for noen dager siden kom den glade melding, hun fikk stillingen og begynner nybrottsarbeidet til høsten. Da trakk arkitekt Einar Gromli tilbake sin anmeldelse, som var levert til Komiteen for etikk og tvister i Norske Arkitekters Landsforbund, og Tone Berg blir på tegnestuen hans fram til sommeren, og med følgende tilleggsopplysning avslutter jeg min fortelling om kitsch-krigen som raste våren 2005: Den såkalte folkeavstemningen om de to arkitekturspråkene på Solsiden Brygge, arrangert av avisen Kveldsposten, endte med 78 prosent for det nye utkastet til Stedskunst Arkitekter. En fjær i hatten for karrieristen Einar Gormli?Eller vil Tone Berg få rett i spådommen hun formulerte i telefonen i går? Kitschens renessanse blir kortvarig, sa hun, og så kommer det en annen mote, men den genuine byggekunsten vil overleve alle populistiske trender og gestaltes på nytt og på nytt.