Det er nøyaktig hundre år mellom Bjørnstjerne Bjørnsons debut og Georg Johannesens første bok. I løpet av de årene forsvant uskyld og framtidsoptimisme, og verdenskriger, Nato og massemedia tok over. Johannesen var likevel opptatt av Bjørnson som et instruktivt eksempel på den norske tenkemåten, mener litteraturviter Arnfinn Åslund, som foreleste om de to på Bjørnsonfestivalen i Molde i går.

– Bjørnson er på sitt mest interessante når han argumenterer politisk for nasjonalt selvstyre og for samling. Han snakker om deltakelse, behovet for at bønder og arbeidere skulle være med i det nasjonale prosjektet. Han så tidlig faren ved en dyp samfunnssplittelse, mener Åslund.

I dramaet «Over Ævne. Andet stykke» skrev Bjørnson om en stor arbeidskonflikt som ender med at en effektiv selvmordsaksjon rammer et møte med samfunnstopper som er samlet for å diskutere situasjonen.

– Det er akkurat disse punktene Georg Johannesen er mest interessert i: I hvor stor grad er samfunnsmakten representativ for folket? Hva betyr deltakelse i dag?

Med Bjørnson, mot Bjørnson

Åslund er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og har gitt ut flere bøker om Georg Johannesen – den siste en sitatsamling som han ga ut sammen med Øyvind Rimbereid, og som Georg Johannesen selv var involvert i.

Derfra kom ideen om å se nærmere på forholdet mellom Johannesen og Bjørnson. Ikke bare var de begge politisk engasjert på venstrefløyen, aktive i flere sjangre, men mest anerkjent som lyrikere, Georg Johannesen var selv opptatt av emnet fordi han så på Bjørnson som det viktigste eksempelet på den norske tenkemåten.

– Hos Bjørnson er det en grunnleggende tillit til samfunnet, og framtiden er lys. Men de konkrete historiske erfaringene som var viktige for Georg Johannesen var andre verdenskrig, atombomben, Nato, den kalde krigen, sier Åslund.

Han mener at Johannesen også kritiserer noe bjørnsonsk: en idealisme i den norske tenkemåten.

– Georg Johannesen skriver at det var Bjørnson som gjorde Norge om fra en avlang stein til en nasjon. «Ja, vi elsker» viser hvordan han klarer dette. Nasjonen er et forestilt fellesskap, det er en abstrakt størrelse som det krever kommunikativ innsats for å spre, og i det prosjektet er forfattere og intellektuelle viktige. Dette er så automatisert hos oss at vi ikke tenker over det, men Georg Johannesen ville vippe folk ut av dette, og få dem til å undre seg over det, sier litteraturviteren.

Det bjørnsonske «vi»

– Bjørnson bygde nasjonen, og Johannesen kritiserte nasjonen?

– Ja, Georg Johannesen kritiserer Norge. Han sier blant annet at Norge var en roman som besto av fire millioner lesere og like mange diktere, og kritiserte den selvgode forståelsen. Han glemte aldri måten vi kom inn i Nato på, og at Norge skulle være del av en krigsstrategi. På mange måter stod Bjørnson overfor et Norge som ennå ikke var til, men Johannesen sto overfor et Norge som ikke lenger var. Men selv om han kritiserer Bjørnson, bruker han også Bjørnsons ideer for å kritisere dagens Norge: Nato-medlemskapet, myndighetenes begeistrede oppslutning om EU. Da er det Bjørnsons mål om nasjonal selvstendighet han bruker: «Selvstendighet er det motsatte av Einar Gerhardsen».

Georg Johannesen var ingen nasjonalist, men valgte seg av stragiske grunner et nasjonalt fokus, mener Åslund: Han konsentrerer seg mer og mer om Norge.

– Han kritiserer det sterke utenrikspolitiske engasjement i Norge. Dette så han på som lite annet enn selvros. Det var viktigere å lære om Norge enn om Vietnam. Vi bor i Norge, og det er her vi kanskje kan gjøre en forskjell.

Men han fikk etter hvert mindre tro på muligheten for å vinne frem innenfor det norske politiske systemet, og delte ikke Bjørnsons optimisme.

– Mens Bjørnson trodde på verdien av og muligheten for nasjonal samling, heter Johannesens siste bok «Eksil». Denne tittelen er betegnende for hans holdning til dagens Norge. Mens Bjørnson ville samle, insisterer Johannesen på det som splitter. Han vil ikke være med i det bjørnsonske «vi».

Bitter og krenket

Man kan gjenkjenne bjørnsonsk tankegods i det sosialdemokratiske prosjektet. Johannesen var derimot skuffet over dette.

– Georg Johannesen sa en gang at Nordahl Griegs verker «uttrykker en bitter og moralsk krenket nasjonalisme». Det samme kan kanskje også sies om ham.

– Bjørnson kunne tale for forsamlinger på mange tusen. Georg Johannesen befant seg i en helt annen massemedial tidsalder. Hvordan virker det inn på retorikken?

– Bjørnson var en mester i å framføre sine taler. Han var innstudert og dramatisk, øvde seg foran speilet, og brukte gester på en helt annen måte enn det vi gjør i dag, hvor folketaleren fortrenges mer og mer, samtidig som vi lever i en verden hvor vi hele tida omgis av tegn som forsøker å overtale oss. Retorikk i klassisk betydning krever ikke minst tid for å få frem en argumentasjon og muligheten for å få frem et nytt perspektiv. Argumentasjonen har magre kår i dag. Georg Johannesen lærte oss dette på en mesterlig måte.