For retten etter 30 år

MARKERING: På 30-årsdagen for militærkuppet i 1976 strømmet demonstrantene ut i Buenos Aires gater. alle foto: afp/scanpix

Rettsoppgjøret etter militærdiktaturet i Argentina fra 1976 til 1983 er i gang igjen, for første gang uten amnestilovene som landets første og andre sivile presidenter innførte etter at juntaen falt, Raúl Alfonsín fra det sosialliberale sentrumspartiet Unión Cívica Radicál (UCR) og Carlos Menem fra peronistpartiet Partido Justicalista (PJ).

I den første saken, mot den tidligere politisjefen i La Plata, Miguel Etchecolatz, var Alfonsín innkalt av forsvaret som eneste vitne for å redegjøre for amnestiloven. Etchecolatz ble dømt til 23 års fengsel i 1986 for forbrytelser mot menneskeheten, i alt 91 tilfeller av tortur, men ble løslatt etter bare noen måneder i fengsel som følge av amnestiet.

Alfonsín forsvarte amnestiloven med at han var under intenst press fra militæret, som truet med å ta tilbake makten etter å ha slikket sine sår fra nederlaget i krigen om Malvinas (de britiskokkuperte Falklandsøyene) i 1982 dersom de ble rettsforfulgt for sine massive ugjerninger.

Alfonsín hevdet at han gikk med på amnestiloven, som Menem siden utvidet til en lov om straffefrihet i 1990, med at det var til det beste for Argentina i den situasjonen som landet befant seg i.

– Vi hadde startet arbeidet med et menneskerettighetsprosjekt som ikke hadde paralleller i verden, men det er åpenbart at den militære situasjonen var svært komplisert, sa ekspresidenten ifølge BBC.

Kirchners triumf

Amnestilovene har imidlertid vært en verkebyll som nåværende president Néstor Kirchner, som representerer en liberal fraksjon av peronistpartiet, tok mål av seg å stikke hull på. Etter flere harde slag, i kongressen og i rettsvesenet, erklærte høyesterett omsider at amnestilovene var grunnlovsstridige.

Rettssaken mot Etchecolatz startet i juni, og har blitt fulgt med sviende interesser blant familie og venner til de antatt 30.000 ofrene fra juntatida. Rettssaken blir dessuten sett på som en politisk triumf for Kirchner.

Kirchner blir hyllet for politisk mot og personlig redelighet, og for å ha gitt de forfulgte fra juntatida et nytt ansikt ved å få høyesterett til å sette strek over amnestilovene. Det har utvilsomt styrket hans politiske posisjon, og har samtidig vært et skudd for baugen for den evig ambisiøse Menem, som har tapt fraksjonskampene i peronistpartiet.

Med Kirchner har det skjedd en dreining innen Partido Justicialista. Kirchner sokner til den fraksjonen som har kontakter med den europeiske og kinesiske kapitalen, Menem til amerikansk kapital.

Splittelse

På 30-årsdagen for juntaens avgang var det 200.000 ute på gatene i Buenos Aires og titusener i andre byer i alle deler av landet.

Det råder ingen tvil om at kampen mot lovene har båret frukter og Kirchners innsats i den. Men det fins et men – mange men.

Irene Alonso fra det marxist-leninistiske Partido Comunista Revolucionario (PCR) har arbeidet med de berømte Mødrene på Maiplassen og organisasjon for de etterlattes barn siden juntaen falt. Hun deltok selv i undergrunnsbevegelsen – og i kampen mot amnestilovene.

– Kirchner har klart å splitte bevegelsen og fått deler av den til å støtte hans regjering, sa hun til Klassekampen under en konferansen i Brussel i begynnelsen av mai.

Hun er fortvilet over at den mest kjente av Mødrene, Hebe Bonafini, er en av dem.

Splittelsen går gjennom bevegelsen som gjennom 30 år etter juntaen fortsatte å slåss, og bevegelsen mot den nyliberalistiske politikken som begynte for alvor under Menem og som kulminerte med krakket i desember 2000, som sendte den ene presidenten etter den andre ut av Casa Rosada på Maiplassen.

– Kirchner har konsolidert seg innen sin del av borgerskapet. Han har fått Argentina ut av den makroøkonomiske krisen, og det har vært vekst i BNP de siste tre årene. Det er den første regjeringen som har et sterkt budsjett og har betalt utenlandsgjeld. Det har git Kirchner råd til å kjøpe opp en del av bevegelsen og knytte den til regjeringen, mener Alonso.

Mange fattige

PCR støtter den anti-imperialistiske kampen til Venezuelas president Hugo Chávez, som Kirchner og Brasils president Lula da Silva til tider allierer seg med.

– Men det erstatter ikke konkrete analyser av hva regjeringens politikk er og hvilke klasser den representerer. De sosiale ulikhetene har blitt større under Kirchner. Lønningene er regjeringens svake punkt. Det har vært flere streiker, sier Alonso.

Hun mener lønningene er nøkkelspørsmålet, og hevder at Kirchners mål er å holde lønnsnivået nede for det meste av arbeiderklassen.

– Sysselsettingen øker igjen, men i form av kontraktsarbeid og «svart» arbeid. Flere av streikekampene har hatt framgang, men det er vanskelig å holde lønnsnivået i forhold til inflasjonen, ikke minst i offentlig sektor, sier hun.

De fleste av dem som ble sendt ned under fattigdomsgrensa i 2000 og under 90-tallet, befinner seg der ennå, og få av dem som havnet i ekstrem fattigdom har kommet opp igjen, selv om regjeringen til Kirchner satte inn sosiale nødhjelpstiltak.

Helsevesenet er nedslitt, den sosiale fattigdommen påtakelig og kriminaliteten har eksplodert.

Ulik sak, felles kamp

PCR er nært knyttet til landsorganisasjonen Corriente Clasista y Combativa (CCC), som utgjør den revolusjonære strømningen innen fagbevegelsen.

– CCC konsentrerer seg om lønnskampen til arbeiderklassen, og særlig ute i provinsene hvor offentlig ansatte i lange tider ikke fikk utbetalt lønn på grunn av nedskjæringene. Det var «russiske» tilstander, som nå er over, etter at Eduardo Duhalde og Kirchner nektet å godta Det internasjonale pengefondets vilkår for gjeldsbetalingen, sier Alonso, og legger til:

– Krisa har gitt CCC rikelig med erfaringer i arbeidet blant arbeidere og arbeidsløse.

En historie fra kamparenaen: Chávez ville bygge skip for å støtte opp om det konkurstruede verftet i La Plata. Kirchners mann, produksjonsminister Julio de Vido, sa nei og ville bygge skipene på et privat verft, på kontrakter som ga avkastning til signaturen.

Og da delstatsregjeringen i Buenos Aires ville markere 30-årsdagen for militærdiktaturet, takket arbeiderne nei og holdt sin egne markering.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg