– Jeg er ikke interessert i å diskutere kommersiell film kontra kunstnerisk film, for film er film, sier Karin Julsrud til Klassekampen.

Julsrud var en av tre opprinnelige langfilmkonsulenter i Filmfondet, og er selv regissør. Hun arbeider nå for produksjonsselskapet 4 1/2, der hun har vært produsent for Joachim Triers «Reprise». Julsrud forteller at hun har hatt mange diskusjoner om hvorvidt «Reprise» er såkalt kunstfilm eller kommersiell film, men mener selv det er helt uinteressant.

– Hvor viktig er publikum for norsk film?

– Kjempeviktig. Som produsent driver jeg prosjektet og har et helhetlig ansvar for det hele, og vi overlever ikke hvis vi ikke tjener penger på filmene vi lager.

Som filmkonsulent handlet arbeidet for Julsrud primært om to ting. Det første var i hvilken grad hun trodde på kvaliteten i et prosjekt, og i neste omgang hva hun trodde om en films møte med publikum.

– Men kvalitet krever jo en subjektiv vurdering. Hva legger du i ordet?

– Det går mye på om jeg tror på, eller tenner på, den historien jeg blir forelagt. Da handler det både om måten historien blir fortalt på og om de menneskene jeg møter der.

Julsrud forklarer at ønsket om produksjon av mange norske filmer var en både uttalt og ikke-uttalt fellesagenda for Erlend Loe, Harry Guttormsen og henne selv da de begynte som langfilmkonsulenter.

– Hvis man skal overbevise publikum om norsk films kvalitet, nytter det ikke å ha seks-sju premierer i året. Oppmerksomheten rundt hver film blir for stor, og går det galt for én av dem, kan det velte dem som er bra.

– Det blir hevdet at de mange produksjonene går utover kvaliteten i hvert enkelt prosjekt?

– Det var nødvendig å skjære budsjetter inn til beinet og umulig å gi voldsomme summer til enkelte filmer. Slik har vi fått mange filmer med nokså likelydende budsjetter, og få påkostede storsatsinger. Faren for at det kommer et noe ensartet produkt ut av en slik filmpolitikk er selvfølgelig tilstede, men jeg synes det har vært et rimelig rikt mangfold, avslutter Karin Julsrud.