– Vi må komme oss vekk fra forestillingen om at norsk film er synonymt med dårlig film. Vi har en lang tradisjon for selvplaging i dette landet, mener Nikolaj Frobenius.

Forfatteren Frobenius er en av tre langfilmkonsulenter i Filmfondet, som bevilger penger til norske filmprosjekter. En fersk undersøkelse viser at seks av ti nordmenn synes norsk film er bra eller meget bra, noe som tyder på at holdningen til norske filmer er i ferd med å endre seg. Samtidig har det samlede publikumstallet på norske filmer de tre siste årene svingt mellom 1,4 og 2,4 millioner seere per år – en solid forbedring i forhold til 1990-tallet.

I dag holder Norsk filmkritikerlag seminar i Haugesund, og Klassekampen avslutter i dag serien med intervjuartikler der vi har fulgt opp filmkritikernes spørsmål om norsk film skaper for lite refleksjon hos tilskuerne.

Det magiske tallet?

Filmkritikerlaget har brukt Jens Liens Amanda-suksess «Den brysomme mannen» som eksempel på at norske seere foretrekker underholdning: Liens prisvinner fra Cannes har blitt sett av bare 25.000 kinogjengere. Frobenius mener omtalen av «Den brysomme mannen» er symptomatisk for klimaet for film i Norge, og påpeker at filmen er kunstnerisk vellykket. Han er skuffet over at omtalen i etterkant går ut på at den ikke har blitt sett av et stort publikum.

– Vigdis Lian sier «Den brysomme mannen» burde vært sett av 100.000, men det er ikke sikkert at den burde vært sett av mer enn 30.000. Den er smal og kunstnerisk anlagt, og mange har sagt at de synes den er vanskelig å forstå. Hvis «Den brysomme mannen» skulle appellert til alle, ville den mistet sin originalitet, og vi kan ikke forlange at hver eneste film skal bli sett av 100.000. På den måten indikerer vi at filmen er mislykket bare fordi den ikke når dette tallet.

Her synes Frobenius vi kan trekke paralleller til litteratur. Det er ingen som spør hvor mange bøker Thure Erik Lund selger, men det er likevel få som betviler at han er blant Norges beste forfattere. Det sier noe om forskjellen mellom synet på film og litteratur, mener Frobenius.

– Vi har en filmkultur

Som en av dem med makt til å bestemme hva som skal produseres, lurer vi på hvordan Frobenius vurderer prosjektene han får på bordet. Til dette sier han at han ikke bare kan følge egne smaksvurderinger, men også må ta hensyn til om han tror publikum vil like en film.

– Som filmkonsulent må man forholde seg til alle sjangre, og forsøke å gi uttrykk for variasjonen i materialet som kommer inn. Men når jeg får framlagt et konsept som i utgangspunktet er kommersielt, tenker jeg at det kan være bra å se på filmens kunstneriske elementer, som dialog og karakterbygging. Samtidig kan en del såkalt smale filmer bli flinkere til å benytte seg av grep som de kommersielle er dyktige på, som casting og spissing av prosjektet.

– Men hva er det viktigste å få til for norsk film, kunstnerisk sett?

– Norsk film har lidd under ønsket om å legge seg på en gylden middelvei for å tilfredsstille et stort publikum. Det jeg tørster etter som konsulent, er prosjekter som våger å gå til ytterligheter og tror på disse ytterlighetene. Er det noe vi virkelig ønsker oss, er det filmer som virkelig kaster rundt på ting, og som representerer personlige visjoner. Jeg savner at produsenter våger å komme til Filmfondet og si at de vil lage en film som skal få 30.000 seere.

– Er norsk film kunstnerisk ambisiøs nok?

– Nei, men jeg synes det blir farlig å si at vi ikke har noen filmkultur. Vi har Anja Breien og Bent Hamer. Vi har nye, spennende folk som Jens Lien og Sara Johnsen, og vi har en del dyktige sjangerfilmskapere. Hvis vi setter en uoppnåelig målestokk for filmnasjonen Norge, vil vi alltid komme i nederlagsposisjon.

Det viktige publikummet?

Frobenius mener publikum som helhet er viktig for norsk film, men tror ikke det er sikkert at publikum er det viktigste kriteriet for hver enkelt produksjon. Men samlet er det viktig at vi har høyt kinobesøk av norske filmer, for det legitimerer at staten bruker penger på filmproduksjon, sier filmkonsulenten.

– Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen sa at han synes bevilgningene i norsk film må bli mer elitistiske. Hva synes du?

– Filmbransjen er per se elitistisk, fordi det er så få som lager film uansett. Men jeg er for elitisme, og tror norsk filmbransje ville tjent på å satse på dem som har mulighet til å utvikle seg til å bli enda bedre.

– Joachim Trier har inntrykk av at de økonomiske bevilgningene ikke er differensierte nok til å tilpasse estetikken i hvert enkelt filmprosjekt?

– Jeg er enig. Slik det ser ut nå, er litt av problemet at vi har et uttalt politisk mål om å lage tjue spillefilmer i året, mens bevilgningene er såpass små. Alle prosjektene blir skviset, og vi har ikke råd til å differensiere ved å tilpasse prosjektene til den ambisjonen som ligger i hver film. Enten er vi nødt til å få større budsjetter til hver produksjon, eller så må vi senke kvantitetsnivået, mener Nikolaj Frobenius.