Kinohøsten er full av nye norske filmer, mange signert debutanter filmmiljøet har store forventinger til. Blant filmene finner vi Stefan Faldbakkens «Uro» og Erik Richter Strands «Sønner», som begge har norgespremiere på Filmfestivalen i Haugesund.

Norsk filmkritikerlag arrangerer seminar ved festivalen, og under vignetten «Den brysomme filmen» spør filmkritikerne hvorfor så få norske filmer skaper refleksjon hos publikum ved å ta for seg eksistensielle og samfunnsbevisste temaer.

Jens Liens «Den brysomme mannen» fikk ros av anmelderne, og ble trukket fram som en film som utfordret seerne på et filosofisk og stilistisk nivå. Men Liens film bare har blitt besøkt av i overkant 25.000 nordmenn, er «Lange, flate ballær» sett av over 265.000.

I en serie intervjuartikler i forbindelse med Filmfestivalen i Haugesund, som åpner fredag, spør Klassekampen folk i filmmiljøet om hvilken vei norsk film bør gå.

Mangler filmkultur

– Det største problemet til norsk film er at det ikke finnes noen genuin filmkultur i landet. Film har aldri blitt akseptert som et kunstnerisk fullverdig medium, og hvis en film omtales som en kunstfilm, blir det heller et skremsel enn et trekkplaster, sier frilanskritiker og daglig leder av filmkriterlaget, Dag Sødtholt, til Klassekampen.

Sødtholt mener det ikke vekker noen spesiell interesse hvis en film blir omtalt som kunstnerisk ambisiøs, fordi film aldri har festet seg som noe viktig eller verdt å bruke tiden på.

– Filmkritikere kan fort høres nedlatende ut, men mangelen på ekte filminteresse er ikke publikums skyld. I utgangspunktet er filmbransjen en underholdningsindustri, og det koster så mye penger å lage film at selv folk med kunstneriske ambisjoner må jobbe innenfor den kommersielle industrien.

– Kan norsk film kombinere underholdning, samfunnskritikk og kunstneriske prosjekter?

– Jeg kan ikke se noe i veien for at dette skal la seg kombinere. Mange filmer er underholdende og har stor dybde. Den aktuelle kanadiske filmen «C. R. A. Z. Y.» har humor og er lett å forstå, men samtidig tar den for seg alvorlige temaer. Og den har blitt både en kritiker- og publikumssuksess i utlandet.

– Men klarer vi dette i Norge?

– Kanskje ikke. Jeg savner kommersielle norske filmer med flere lag av mening. Det er fullt mulig å lage en film som er underholdende og gripende i handlingen, men at det samtidig er en dybde under denne overflaten, der viktige temaer kan tas opp. Utskjelte Hollywood har jevnlig frambrakt slike filmer siden mediets barndom.

Sødtholt nevner den psykologiske thrilleren «Naboer» som et av få norske forsøk på en kunstnerisk ambisiøs film med en populær overflate. Han mener den riktig nok ikke var helt vellykket, men regissør Pål Sletaunes film ble ganske godt besøkt.

– Må tenke visuelt

– Hvor viktig er publikum ut fra profilen på hva som lages?

– Det er klart vi må ha publikum. Uten seere blir det ikke laget film, og vi trenger de kommersielle suksessene som tjener nok penger til at de produsentene som har en følelse for mediet får midler til å lage de virkelig interessante filmene. De store filmene trenger egentlig ikke være gode engang, men vi trenger en filmindustri, ikke minst for å opprettholde et høyt håndverksmessig nivå, sier filmkritikeren, som ikke er bekymret over at en dårlig film går bra på kino.

– Men hvis dette er den eneste typen film vi får, er det fare på ferde.

Sødtholt mener en filmskaper trenger håndverksmessig dyktighet, noe viktig å formidle og kjærlighet til filmen. Han etterlyser en genuin interesse for film som medium og vilje til å gjøre noe med filmspråket, og han tror det er ekte kjærlighet til mediet det har skortet på i Norge.

– Norske regissører i dag er svært opptatt av å fortelle historier. Mange av dem sier at det er det absolutt viktigste, men det er like viktig å utforske temaer, og samtidig tenke film som visuelt uttrykk. Jeg savner noen med virkelig store ambisjoner og evne til å gjennomføre dem.

Sødtholt trekker fram Joachim Trier, som debuterer med «Reprise» i høst, som en regissør med vilje til å utforske film som et helhetlig kunstnerisk uttrykk. Hvis Trier får lov til å utvikle seg, tror Sødtholt han kan bli den regissøren Norge savner.

Den brysomme filmen

«Den brysomme mannen» og Bobbie Peers' «Sniffer» fikk begge priser i Cannes i år, mens nevnte Trier vant regiprisen i den tsjekkiske filmfestivalen Karlovy Vary.

Men regissøren som sist representerte Norge i hovedkonkurransen i Cannes, Anja Breien, samt Liv Ullmann og Unni Straume, er blant de filmkunstorienterte regissørene som sjelden slipper til i eget land. Det synes Vigdis Lian, direktør i Norsk Filminstitutt (NFI), er trist:

– Det er sørgelig at Norge ikke tar vare på de voksne stemmene som har vist at de lager film som har fått internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse. Vi må markere oss som en kulturnasjon internasjonalt, sier Lian.

– Kan norsk film kombinere underholdning med samfunnskritikk og høyt kunstnerisk ambisjonsnivå?

– Ja takk, alle tre! Men jeg synes både «Uro» og «Reprise» er samfunnsbevisste og befinner seg innenfor den eksistensielle sjangeren.

Samtidig synes Lian veldig få norske filmer setter seg i ryggmargen. Hun forteller at hun sjelden blir rystet, bedrøvet eller veldig glad når hun ser en norsk film. NFI-direktøren mener Norge har flere regissører med tydelige signaturer, men synes det er et problem at disse lager for få filmer, og at det går for lang tid mellom hver film. Filmskaperne får ikke muligheten til å jobbe med mediet slik vi vet mange av dem kan, mener hun.

– Kan vi tolke den lave publikumsoppslutningen om «Den brysomme mannen» som et bevis for at norsk kinopublikum bare ønsker underholdning?

– Nei, det blir for drøyt å påstå. Den burde nådd 100.000, og det er leit for en så bra film at den ikke gjør det. Men vi kan vel leve med det? «Den brysomme mannen» har et liv etter kino. Den skal ut på DVD, få fjernsynsvisning og distribueres internasjonalt. Og vi må huske at publikum er kjempeviktig for norsk film. Film lages for publikum, ikke for samlehyller eller kritikere.

– Men hvis vi ikke lager filmer som Unni Straumes «Musikk for bryllup og begravelser», blir vi en fattig filmnasjon. Særlig i et land der vi har offentlige bevilgninger, burde det være en selvfølge å lage slike filmer, og vi må ikke bli for tallfikserte. Jeg vil ha både «Lange, flate ballær» og «Den brysomme mannen», avslutter Vigdis Lian.