Mandag 14. august 2006
Günter Grass som SS-soldat
Oppgjøret med nazi-fortida synes aldri å ta slutt i Tyskland. Nå er det ingen ringere enn Günter Grass, nobelprisvinner i litteratur, som letter hjertet sitt.

Tysklands største forfatter, Günter Grass, bryter tausheten og innrømmer at han som ung mann var medlem av Waffen-SS-panserdivisjonen «Frundsberg».

Denne oppsiktsvekkende avsløringen kom i et lengre intervju med forfatteren i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), lørdag. Nå spør tyskerne seg hvilken betydning dette vil få for vurderingen av et forfatterskap som siden debuten i 1959 med romanen «Blikktrommen» har hatt oppgjøret med den tyske historien som sitt altoverskyggende hovedtema. Hvordan kunne Grass som selv så ofte har forlangt åpenhet og skyldbekjennelser av sine landsmenn, tie om sin egen fortid i 62 år? Kommentarene har ikke latt vente på seg.

Den velrenommerte litteraturkritikeren Hellmuth Karasek antyder et moment av beregning, fordi han mener Grass ikke ville fått Nobelprisen hvis han hadde fortalt dette tidligere.

- Ingen tysk forfatter har fortjent Nobelprisen mer enn Grass, men nå kommer alt i nytt lys, sier Karasek til radiostasjonen NDR.

Mens flere, deriblant Grass-biografen Michael Jürgs, mener dette er slutten på en moralsk instans, konkluderer forfatter og fascismeekspert Klaus Theweleit i Der Tagesspiegel:

- Dette er et reklamestunt fra en pr-kåt forfatter som har skrevet en ny bok.

Skreller løken

Denne høsten utgir nemlig Grass en erindringsbok med tittelen «Beim Häuten der Zwiebel» (Ved skrelling av løken). I intervjuet med FAZ utlegger Grass den ibsenske metaforen på følgende måte:

- Det er en banal sannhet at våre erindringer og selvbilder ofte kan være falske. Vi pynter, dramatiserer og koker opplevelsene sammen til små anekdoter. Når man skreller en løk – det vil si når man skriver – kommer det noe nytt frem, lag for lag, setning for setning. Noe blir tydelig i teksten, det som har forsvunnet, blir levende.

Det er tausheten i alle disse årene som har vært drivkraften for å skrive denne boken, forteller Grass. Ingen andre enn Grass' kone har visst om hans fortid. Det har åpenbart lenge vært en plage for ham.

- Dette måtte bare ut til slutt, sier Grass i samtalen med sjefredaktøren Frank Schirrmacher og FAZ-journalisten Hubert Spiegel.

Åpen form

Det er første gang Grass skriver selvbiografisk, og det har ifølge ham selv krevd en del selvovervinnelse.

- Jeg har en rekke grunnleggende innvendinger mot selvbiografien. Mange selvbiografier forsøker å overbevise leseren om at slik var det, og slik var det ikke. Men jeg ville skrive mer åpent. Derfor var formen viktig for meg. Jeg ville fortelle om min fortid. For det er det jeg kan: fortelle, sier Grass.

Grass er født i 1927, og i de offisielle biografier heter det at han i 1944 ble innkalt til tjeneste i luftartilleriet, og senere tjenestegjorde som soldat. Det siste krigsåret regnet det bomber over Tyskland, og barn helt ned i 13-14-års alderen ble påtvunget luftartilleri-tjeneste. For eksempel ble både den nåværende paven Joseph Ratzinger og den kjente intellektuelle Hans Magnus Enzensberger tvunget i uniform av nazistene.

Det Grass nå forteller i selvbiografien, er likevel en noe annen historie. Han var allerede som 15-årig et begeistret Hitler Jugend-medlem som selv frivillig meldte seg til tjeneste i ubåt. To år senere ble han innkalt. I 1944 hadde tyske ubåter imidlertid ikke bruk for flere unge menn, og Grass ble i stedet sendt til eliteenheten Waffen-SS i Dresden. Etter det mislykkede attentatforsøket på Hitler 20. juli 1944 tok Waffen-SS imot alt hva de kunne få av rekrutter, uavhengig av egnethet. Tiden var knapp, og derfor fikk Günter Grass heller ikke den SS-tatovering som inntil da hadde vært truppens kjennemerke. Men han bar den karakteristiske SS-uniformen.

Trodde det ikke

På spørsmålet fra FAZ om han ikke var klar over hvilken angst SS-uniformen ble forbundet med, svarer Grass at han ganske visst var klar over at Waffen-SS var en slags eliteenhet med høye tapstall, men at han først ble bevisst SS-merkets symbolske betydning, da en overordnet i krigens siste dager befalte ham å skifte uniform.

- Jeg var ikke klar over at jeg var i livsfare. Derfor kunne jeg heller ikke tro mine egne øyne, da jeg så bildene fra konsentrasjonsleirene. Den slags kunne tyskere aldri har gjort, umulig, tenkte jeg!

Det var et sjokk for ham i 1946, da den tidligere lederen av Hitler-Jugend, Baldur von Schirach, under Nürnberg-prosessen innrømmet at forbrytelsene hadde funnet sted. Først da ble Grass overbevist.

Grass forteller i intervjuet åpenhjertig om sin ungdommelige begeistring for Hitler-Jugend.

- Man glemmer lett hvor utspekulert og moderne Hitler-Jugend var, sier Grass.

- Hitlers grunnsetning om at de unge må ledes av litt eldre unge viste seg å være uhyre effektiv. Min fanefører var en herlig type. Vi anså oss selv for å være bedre enn andre.

Fascinasjonen for nazismen, som Grass blant annet har beskrevet så mesterlig i romanen «Blikktrommen», kan med andre ord vise seg å være mer selvbiografisk enn hittil antatt.

Ingen objektiv skyld

I den lange samtalen med FAZ reflekterer forfatteren forbausende lite over de kommende reaksjoner på denne avsløringen.

Men det er all grunn til å forvente det verste. Samtalen vil helt sikkert bli lest med meget kritiske blikk i diverse tyske redaksjoner. Grass' forhold til pressen og den toneangivende litteraturkritikk i Tyskland har i mange år vært direkte anstrengt. Kjenner man den tyske sans for skadefryd riktig, er det sikkert mange som gleder seg over at Grass nå sparker seg selv ned fra den moralske pidestall han så møysommelig har plassert seg på.

Som det påpekes av FAZ-redaktøren Schirrmacher i en lederkommentar i samme avis, kunne vel ingen romanforfatter ha uttenkt et slik ironisk poeng. Den store tyske etterkrigsfortellingen som har handlet om skyld og skam, om medløpere, gjerningsmenn og ofre, den avsluttes nå med at selveste Günter Grass kommer med bekjennelsen: Også jeg har tiet for lenge.

Det handler selvsagt ikke om Grass' objektive skyld eller forbrytelse. Forfatteren var tross alt bare 17 år gammel ved krigens slutt, og han har aldri forsøkt å fremstå som en motstandsmann eller antinazist. Men djevelen skjuler seg i detaljene, som tyskerne sier. Vantro vil hans mange lesere spørre seg hvorfor den ellers så modige Grass måtte tie så lenge.

Salgsmessig er det vanskelig å forestille seg en mer effektiv måte å lansere en bok på, men det spørs nok om ikke denne avsløringen vil komme til å etterlate et stygg flekk på Grass' omdømme, et merke like fælt som den SS-tatoveringen han aldri fikk.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.36
Fredag 17. august 2018
Flere forskere mener pressen har spekulert for mye i Sandberg-saken. – Spekulasjoner hører hjemme i private samtaler, sier Elisabeth Eide.
Torsdag 16. august 2018
Mari Skurdal er ansatt som Klassekampens nye ansvarlige redaktør. Hun varsler at hun vil løfte utenriks- og kommentar­stoffet i avisa.
Onsdag 15. august 2018
God kjønnsbalanse til tross: Menn diskuterer teknologi og økonomi, mens kvinner diskuterer omsorg, abortlov og metoo under Arendalsuka.
Tirsdag 14. august 2018
Arendalsuka gjenskaper forskjellene i det norske lobby-systemet, ifølge en ny rapport.
Mandag 13. august 2018
Dansk Folkeparti har lansert en egen nettavis. Frp sier de ville gjort det samme om de hadde ressursene.
Lørdag 11. august 2018
På ett år har seks ansatte ved norske kunstutdanninger mistet jobben eller sagt opp etter varsler om seksuell trakassering. Er kunstskolene verst i klassen?
Fredag 10. august 2018
– Pengemakten må ikke få skyve maktbalansen i samfunnet, advarer Martin Kolberg (Ap). Han frykter at høyresida er i ferd med å vinne kampen om tankene.
Torsdag 9. august 2018
Vektere leid inn til Øyafestivalen har skift på opptil 13 timer flere dager i strekk.
Onsdag 8. august 2018
Tenketanker får mye pressedekning, men blir knapt nevnt på Stortinget. – De rører sjelden ved den politiske virkeligheten, hevder Torgeir Knag Fylkesnes (SV).
Tirsdag 7. august 2018
Mens Civita gjør storeslem i mediene, prøver konkurrentene å øve innflytelse på andre måter. – Ideene er viktigst, sier Manifest-leder Magnus E. Marsdal.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk