I debatten som har oppstått etter Jostein Gaarders Israel-kritiske kronikk i Aftenposten lørdag, har flere påpekt det viktige skillet mellom jødedommen som religion og staten Israel. I går publiserte professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, en kronikk i Aftenposten, hvor han skriver at «å påstå at staten Israel ikke har noe med jødisk religion å gjøre, er som å si at staten Pakistan ikke har noe med islam å gjøre.»

Det viser seg at når man kritiserer Israel, er det svært vanskelig å komme utenom det faktum at landet er en jødisk stat som henter mye av sin legitimitet nettopp i jødisk religion og kulturarv.

Det er ikke uvanlig å ønske seg en dybdedebatt om islamsk ideologi og dens påvirkning på utformingen av politikken i muslimske land. Men mens dette ofte blir oppfattet som legitimt, opplever mange av deltakerne i Israel-debatten at alle referanser til jødedommen som religion kontant blir avfeid som antisemittiske. Gjør skammen over andre verdenskrig det vanskelig å kritisere den israelske staten i dag?

«Urørlige»

Thomas Hylland Eriksen vil ikke utdype hvilke aspekter ved jødisk religion og kultur som eventuelt kan ha innflytelse på utformingen av den israelske statens politikk, men han mener det er et viktig poeng at jødene nesten har oppnådd status som «urørlige», noe som gjør at de for eksempel slipper unna den ydmykelsen mange muslimer blir utsatt for når de i ulike sammenhenger kan bli bedt om å ta avstand for terrorisme:

Få norske jøder blir bedt om å ta avstand fra den israelske regjeringens framferd, og ingen norske jøder blir spurt om deres forhold til demokrati eller om de har problemer med å akseptere arabiske naboer, påstår han.

– Det har også å gjøre med at det fremdeles er slik at man veldig raskt blir sammenlignet med Goebbels hvis man kritiserer den israelske staten. Når Gaarder nå blir beskyldt for å være antisemitt, er det eneste han kan si at han ikke er det – da slutter debatten med en gang, sier Hylland Eriksen.

Han er oppgitt over at det å renvaske seg moralsk overskygger den viktige politiske debatten. Sosialantropologen ønsker nå å få flere norske jøder på banen.

– Det er viktig at jødene selv tar til orde og ytrer seg kritisk, slik som for eksempel enkelte israelske kommentatorer både i Israel og USA nå gjør. De går like langt som det Gaarder gjorde i sin kronikk.

Undervurderer ortodokse

Morten Levin er professor ved NTNU og har jødisk bakgrunn. Levin mener man lenge har undervurdert de ultraortodokse jødenes innflytelse på utformingen av Israels politikk, og er enig i at det er viktig at dette blir tatt opp til diskusjon. Selv har han opplevd å bli kalt «selvhatende jøde».

– Mange mener at det er riktig å bruke argumentet om antisemittisme for å stoppe enhver kritikk. Det er en måte å sørge for at folk blir redde på, og det hindrer bevisst den frie meningsutvekslingen. Dette må man ikke akseptere, sier han.

Levin hevder at kritikk av pro-israelske lobbyorganisasjoners påvirkning på USAs utenrikspolitikk er betent politisk, og at det i USA har vist seg problematisk å ta opp dette i offentligheten.

– Det har vært så å si umulig å publisere forskningsartikler om dette.

Selv om Levin mener man må betrakte staten Israel først og fremst som et politisk og ikke et religiøst fenomen, sier han at det helt klart er aspekter ved jødenes religion som kan og bør diskuteres.

– Men det er ikke noe som er så vanskelig å diskutere som religiøse forestillinger – det er jo snakk om fundamentale sannheter for folk, og dem er det vanskelig å rokke ved.

Styrer unna

Midtøsten-ekspert og førsteamanuensis Hilde Henriksen Waage opplever også at debatten gang på gang blir sabotert av beskyldninger om antisemittisme. Derfor forsøker også hun å styre unna debatten om religionens påvirkning av Israels politikk.

– Dette er en debatt jeg forsøker å styre unna. Nesten hver gang, samme hvilke virkemidler man bruker og hvordan man legger fram sine argumenter, kommer beskyldningene.

– Er dette en bevisst taktikk forsvarerne av staten Israel bruker?

– Det kan jeg ikke si noe om, men det resultatet er uunngåelig: Man styrer unna det debatten egentlig skulle handle om.

Religionshistorikeren Kari Vogt mener derimot det er forstyrrende å blande religion inn i Israels politikk. Hun mener dette først og fremst er et politisk spørsmål.

– Det finnes grupper i det israelske samfunnet som begrunner sine politiske valg med religion, akkurat som deler av apartheid-regimet i Sør-Afrika brukte kristendommen som skalkeskjul for sin politikk. Det samme fenomenet kan man se i Israel i dag: Bruk av religion kan være nyttig og samler folk om religiøse symboler som kan være slagkraftige.

Vogt mener at det er israelske politikere som må stå til ansvar for at jødedommen blir trukket inn i den politiske debatten, og at man ikke kan si at det ligger religiøse og kulturelle trekk til grunn for konfliktene staten Israel har med sine naboland.

– Men når religiøse symboler blir brukt militært og som samlende faktor i det politiske liv, er det ikke naturlig at dette blir gjenstand for diskusjon også i en norsk sammenheng?

– Jo, men debatten kan lett føres på gale premisser. Ingen skal være unndratt kritikk, men man må diskutere premissene for kritikken slik at man ikke lager seg et forenklet bilde av religionen som forklaring.