– Man ser fortsatt hvor sterk kristendommen er, for den greier å opprettholde en middelaldersk institusjon i et samfunn som skal være sekulært.

Det sier Hans-Ivar Kristiansen, som underviser i retorikk og er forlagssjef i Forlag 1, som har gitt ut dikteren Arnulf Øverlands «3 foredrag til offentlig forargelse». Kristiansen har skrevet innledningen til nyutgivelsen sammen med Odd Nordhaug, og boka er også utstyrt med forord av Kristin Mile og etterord av Arild Linneberg.

Øverlands tre foredrag utgjøres av «Kristendommen – den tiende landeplage», «Ja, vi selger dette landet» og «Gi oss Barrabas løs!». For det førstnevnte innlegget, som ble holdt i Studentersamfundet i Oslo 21. januar 1931, ble Øverland tiltalt for å ha brutt straffelovens paragraf 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Han forsvarte seg selv, og vant rettssaken i 1933. Arnfred Olsen i 1912 er dermed den siste som har blitt dømt for blasfemi i Norge, mens Øverland er den siste som har blitt tiltalt.

– Mange skapkristne

Hans-Ivar Kristiansen forteller Klassekampen at han er særlig interessert i konstellasjonen individ – samfunn, og spesielt der det finnes makt og dermed blir nødvendig å bruke ytringsfriheten hos individet.

– Det finnes ikke større makt enn religion, og i Norge er det kristendommen som har utgjort denne makta. Foredragene tar opp det generelle med stor makt, og individets rett til å gå til felts mot makta. Men i «Kristendommen – den tiende landeplage» tar han opp religion i særdeleshet, og diskuterer hvilken posisjon den har og hvor avmektig mennesket er i forhold til religion.

– Er det nok kritikk av kristendommen i dag?

– Det er nok mange som kritiserer kristendommen i stort og smått, og ikke minst i skoleverket. Man har sett hvor mye opposisjon det har blitt mot KRL-faget, så det er en pågående kritikk. Man ser hele tiden hvor mye makt kristendommen har, og kirka klarer å forlenge denne prosessen. Senterpartiets oppvåkning i statskirkesaken er et nytt eksempel på at vi har mange skapkristne i Norge, som våkner når debatten tilspisser seg. Å forsvare statskirkeordningen i dag er en anakronisme som er helt merkelig, mener Kristiansen.

Krogs livsmotto

For å forstå tiltalen mot Øverland mener Kristiansen vi må forstå hvor sterkt lavkristendommen sto i Norge på 30-tallet, men også hva slags mennesker Øverland og meningsfellene Helge Krog og Sigurd Hoel var.

– De benyttet enhver anledning til å ta i hardt i språkbruken, utfordre og skape kontroverser. Livsmottoet til Helge Krog var at hvis du er i tvil om hva du skal skrive, så skal du velge det som kan skade deg mest.

Kristiansen mener Øverlands retorikk besto av sunn fornuft og klassisk bevisførsel for påstandene sine, og synes dikterens ironi er helt overlegen:

– Øverlands ironi ligner på ironien Platon la på Sokrates' lepper; nesten barnslig og helt nakent nærmer han seg spørsmålet, og så går han inn med den sunne fornuften etterpå, sier Hans-Ivar Kristiansen.

– Farlig vei å gå

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, har skrevet forordet til nyutgivelsen, og avslutter forordet med å kreve at blasfemiparagrafen oppheves. Hun sier at Øverland satte en norm for nivået på ytringsfriheten, men at vi har kommet langt siden.

– Advokaten Abid Raja ville ha en ny blasfemibestemmelse som setter grenser for hva slags krenkende ytringer som skal være tillatt å rette mot samfunnets minoriteter. Hva synes du om det?

– Raja er spesielt opptatt av minoritetene, og det er bra. Men jeg synes å begynne å gradere og forskjellsbehandle majoritet og minoritet er en farlig vei å gå. Men jeg har forståelse for at krenkelsen kan føles sterkere når man krenker en minoritet. Å være krenkende mot homofile har en helt annen effekt enn når man krenker heterofile. Man må tenke seg om når det gjelder ytringer, og ytringer kan krenke, men det er ikke dermed sagt at de må være ulovlige. Det ene er loven, det andre er anstendigheten. Det er to vidt forskjellige ting.

– Får religionene nok kritikk i dag?

– Religionskritikk er viktig nettopp fordi religionen spiller en dominerende rolle i ethvert samfunn, også i det norske. Man må ha mulighet og rett til å kritisere og stille spørsmål ved det religionene presenterer som sannheter, nettopp fordi det ikke er sannheter for alle.

– Kommer trosfriheten i konflikt med ytringsfriheten på dette området?

– Jeg tror de to frihetene kan leve godt ved siden av hverandre, og man kan ikke bruke trosfriheten til å påberope seg en form for beskyttelse. Det begrenser ikke trosfriheten at vi har fri ytring, sier Kristin Mile.