Har dekningen av populærkultur i de såkalte mainstreammediene blitt kuppet av en ny «hipsterkultur», personifisert av «Store Studio»s Per Sundnes? Fører journalistene en ironisk tone som gjør formidlingen utilgjengelig for de som ikke er innforstått med språket?

Ja, mener sosiolog Håkon Larsen, som har kritisert utviklingen i en kronikk i Aftenposten denne uka. VGs kommentator Anders Giæver sier til Klassekampen at all kultur til en viss grad forutsetter innforståtthet.

– Det er ingen kulturdekning i avisene som omtaler Ibsen som om folk ikke har hørt om Ibsen før, og dette gjelder egentlig for all mediekommunikasjon, også sport og nyheter. Kultur er innforståtthet, sier Giæver.

Han understreker at han ikke uttaler seg om «Store Studio» spesielt, men opplever det ikke slik at ironi er en vesentlig del av formidlingen:

– Jeg synes heller en del av kulturjournalistikken er litt troskyldig naiv i troen på at kulturelle verdier er så viktige at de ikke må underlegges de vanlige, kritiske kriteriene. Jeg synes heller dette er problemet enn den påståtte ironiske distansen.

Demokratiserte kulturdiskusjoner

En del av kritikken rettes også mot at man har godtatt at det som presenteres, er kultur som kun er motivert for å tjene penger. Hva gjør dette med kulturformidlingen?

– Hvor mye kulturbransjen setter agendaen for kulturjournalistikken er en gammel diskusjon, og jeg er selvfølgelig enig i at den i stor grad gjør nettopp dét. Samtidig er det vanskelig å lage kulturjournalistikk i nyhetsmedier som er uavhengige av nye filmer, nye bøker og diskusjoner i tida. Det er en umulighet, mener Giæver.

– Kan avansert kunst- og akademikersnakk oppfattes like ekskluderende for seere og lesere, som denne påståtte, innforståtte ironien?

– Absolutt. Hvis man ser på den tradisjonelle kulturjournalistikken fra «tida da alt var mye bedre», kan man virkelig snakke om innforståtthet, sier Giæver – ikke uten ironi.

VGs kommentator er enig med Natt & Dag-redaktør Audun Vinger, som onsdag uttalte til Aftenposten at det har funnet sted en demokratisering av kulturuttrykk.

– Bloggerne viser at mange, i mye større grad enn tidligere, har mulighet til å delta i en offentlig samtale om kulturkritikk. De mediene som ikke åpner for det, tror jeg vil dø. Man har undergravd kritikerens profetrolle, til gjengjeld har man fått mer demokratiserte kulturdiskusjoner.

– Ikke elitistisk

Formann i Den norske forfatterforening, Anne Oterholm, har problemer med å se at den påståtte ironien er et elitefenomen. Hun sier at hun heller vil tro at kulturprogram som «Store Studio» er laget for de som vil ha lettere kulturunderholdning.

– NRKs «Bokprogrammet» skal handle om litteratur, men det blir noe overflatisk og underholdningsaktig over det. Dette er litt typisk for norske kultur- og litteraturprogrammer, sier Oterholm.

– For meg er ikke denne tonen elitistisk. Den er heller det motsatte, og det trenger ikke å være noe galt i at det er et underholdningsaspekt ved slike programmer, sier Oterholm om ironipåstandene.

Hvem er den jevne leser?

Oterholm tror mange journalistiske dekninger av populærkultur ikke forholder seg til profittaspektet ved kunst, og at det heller ikke alltid er nødvendig.

– Det er åpenbart at både forlagene og forfatterne ønsker å selge bøker, så selv om det ikke problematiseres i de tabloide sammenhengene, er dette klart for de fleste.

Men Oterholm ser likevel noen sammenhenger der kunne det vært riktig å problematisere hvemsom tjener pengene.

Når det gjelder formidling av kunst og kultur, tror Oterholm det er viktig å sette spørsmålstegn ved hvem den jevne lytter eller leser egentlig er. Derfor burde mediene tillate seg å utfordre noe mer:

– Det kunne være spennende om man var litt mer dyptpløyende enn man er i de tabloide mediene i forhold til kunst og analyser av innhold, og ikke bare kjøre de streite innholdsreferatene. De dyptpløyende analysene kommer bare fram i akademia. Litteraturformidlingen i Norge overkjører ikke mange, mener Anne Oterholm.

Rask båssetting

– Dersom man skal etterstrebe kunst- eller kulturformidling som er hundre prosent inkluderende, får man noe som er mer gjennomsiktig enn klart vann. Det med redselen for å ekskludere kan ikke være en kunst- eller kulturformidlers høyeste prioritet, sier forfatteren Linn Ullmann til Klassekampen om problemstillingen.

Ullmann så nylig et intervju med sekretæren i Svenska Akademien, tidligere kritiker Horace Engdahl, der han ga uttrykk for en nærmest aristokratisk tilnærming til intellektuelle problemstillinger. Ullmann tror ikke det er rom for den type dannet retorikk i Norge, og det mener hun i både positiv og negativ forstand. Han er både veldig interessant og veldig jålete, mener forfatteren.

– Noe av problemet i norsk kulturliv er at vi er så raske til å båssette. All kulturformidling blir veldig knyttet til kategorier, og når vi skal overskride dette, hender det at vi ender i en ny bås selv. Vi elsker lister og konkurranser, og hele vår måte å snakke om kultur på likner sportsjournalistikken, sier Ullmann, som mener at denne båssettingen bidrar til å gjøre norsk kulturliv mer provinsiell enn den egentlig er.

– Store Studio har forsøkt å være litt overskridende, og jeg synes ikke nødvendigvis de er ekskluderende, heller litt frekke og utfordrende. Jeg er fan av Anne Lindmo, for hun har sin egen stil.

Hva mener så Ullmann om det markedsstyrte profittjaget?

– At kulturlivet også blir styrt av markedskreftene er dessverre noe vi nesten må ta for gitt i et hvert samfunn. Å være kritiker er å tilstrebe uavhengighet og samtidig forstå at man er en del av noe, og dermed ikke kan være helt uavhengig. Jeg savner en kritiker i bredeste og dypeste forstand av ordet, en som kan si noe som gjør at man lytter. Jeg savner nysgjerrighet og åpenhet, sier Linn Ullmann.