– Jeg synes tegneserier er best på papir, men det er mulig å fortelle en historie på en veldig god måte uansett hvilket medium som brukes. Det kan hende at den beste superhelthistorien kan fortelles som en roman.

Det sier Kristian Hellesund, som er redaktør for den nystartede, norske tegneseriesida serienett.no. Men til tross for at Hellesund foretrekker de tegnede stripene, er han langt fra noen purist. Og det er naturligvis i anledning denne ukas premiere på den nye Supermann- filmen Klassekampen tar kontakt med tegneserieentusiasten.

For nå er Supermann blant oss igjen: Fra og med fredag 28. juli vil mannen av utenomjordisk opprinnelse fly over sytti norske kinolerreter, for å redde menneskeheten fra nye farer og skurker. Skjønt nye; det er Supermanns gamle nemesis fra Hollywoods første store filmsatsing fra 1978 – skurken Lex Luthor – som på ny representerer trusselen i «Superman returns» – 19 år etter at Hollywood produserte sin forrige Supermann-film.

Som i de fire gamle filmene, der den gang lite kjente Christopher Reeve iførte seg den blå trikoten, har produsentene latt regissør Bryan Singer velge seg en ukjent skuespiller til å bekle hovedrollen.

Valget falt på den urutinerte 26-åringen Brandon Routh.

En religiøs helt?

Det er mulig å trekke mange tråder i mytologien rundt Supermann, både filosofiske, politiske og religiøse, men aller først en oppfriskning av fødselslinja til serieskaperne Jerry Siegel og Joe Shusters heroiske figur. Supermann ble født på planeten Krypton, men ble sendt som nyfødt til vår planet av sin far Jor-El. På Jorda ble han funnet av ekteparet Kent, adoptert og gitt navnet Clark. I dette ser Hellesund en potensiell religiøs allegori:

– Moses ble jo satt ut i en kurv ved Nilen, og ble funnet av faraoens familie. På den måten unnslapp Moses massedrapet på jødiske gutter. Supermann unnslapp døden på Krypton da planeten gikk i oppløsning, og havnet hos sine fosterforeldre. Som Moses får Supermann en ny mulighet til å vokse opp, stikk i strid med alle odds, sier Hellesund om parallellen.

– Det er vel en åpenbar Kristus-parallell her også? En frelser sendes til jorda utenfra?

– Kanskje, men Supermanns oppgave å redde alle menneskene. I begynnelsen av tegneserieheftene er han opptatt av å redde medborgere i nærmiljøet; han stopper en konemishandler, ordner opp i korrupsjon i den amerikanske forvaltningen, og stopper en krig mellom to naboland på det amerikanske kontinentet.

– Noen vil helt sikkert kunne lese inn en frelserallegori, men midt oppe i dette er Supermann religiøs selv. Han tror på solguden Rao, guden fra planeten Krypton. Ofte utbryter han «ved Rao!», som andre tegneseriefigurer ville sagt «saft suse» eller noe annet.

Den politiske siden

Hva så med politiske lesninger, spør Klassekampen Hellesund. Supermann er jo en voldsom kraft, et våpen?

– Marvels superhelter gikk til krig mot nazismen på 1940-tallet, og vi fikk en variant der Supermann havnet i Sovjetunionen i stedet for USA, og ble Red Son. Problemet med politiske og religiøse tolkninger er at det har blitt laget flere tusen historier om Supermann siden figuren ble skapt. Jeg tror ikke det er lurt å legge politikk i Supermann, for han er skapt for å underholde og gi barn et godt forbilde. Han er på en måte den store speidergutten som gjør de gode og riktige valgene.

Etter at noen lesere syntes det ble for kjedelig å se Supermann hanskes med vanlige dødelige, kom en periode med monstre og deretter superskurker som Lex Luthor, som faktisk har mulighet til å komme opp på Supermanns nivå.

Redaktøren forklarer at noen fiender klarer dette på grunn av vitenskap og andre hjelpemidler, mens andre oppnår styrke fordi de som Supermann kommer fra andre planeter, og har superkrefter de kan bruke mot vår helt.

Kjærlighetstriangel

Som alle superhelter med respekt for seg selv lever Supermann ut en paradoksal kontrast i tilværelsen som menneske: Han er både den klønete og kjedelige journalisten Clark Kent, som er evig forelsket i kollega Lois Lane, og har samtidig rollen som Jordas redningsmann.

Og de fleste superhelter, som Peter Parkers Spider-Man og Bruce Waynes Batman, har jo et alias som en mer eller mindre vanlig person. Er det her noe av appellen ved disse figurene ligger?

– Det skal være mulig å identifisere seg med karakterene, og å oppleve superheltene i sivil gjør at det blir et tettere bånd mellom leser og tegneseriefigur. Det er når helten handler som menneske man virkelig kommer innpå ham eller henne.

– Kjærlighetstriangelet mellom Supermann som det perfekte mennesket, Lois Lane som den perfekte kvinnen, og Clark Kent som en klønete personlighet blir slått fast allerede i Jerry Siegels første historie. Siegel og Joe Shuster var tenåringer da de skapte ham, og de følte at de ikke hadde draget på damene. Det var en måte å vise at også datidens nerder hadde en sjanse hos jentene.

Kristian Hellesund avslutter med å påpeke den interessante psykologiseringen som ligger i denne doble karakterstrukturen. For hvem er den virkelige personen, Clark Kent eller Supermann?

Kanskje «Superman returns» vil gi oss svaret.