Mer samfunnsdebatt, takk!

USYNLIGE: Forhandlingsleder i Unio, Helga Hjetland, og forhandlingsleder for LO kommune, Jan Davidsen, intervjues under kommuneoppgjøret. Et flertall av medlemmene i norsk fagbevegelse mener fagforbundene er for lite synlige i samfunnsdebatten. foto: håko

Hele 60 prosent er enige i at sitt forbund eller organisasjon er for lite synlige i samfunnsdebatten. Det viser en undersøkelse som Sentio har gjort blant 669 fagorganiserte.

– Det er en klar kritikk. Årsaken kan være forbundene ikke gjør så mye på dette området, eller at de ikke klarer å nå fram i konkurransen om oppmerksomhet, mener historie-professor Knut Kjeldstadli, som har jobbet mye med norsk fagbevegelse.

Han synes uansett at ønsket om større deltakelse er et godt tegn.

– Det vitner om en tro på politikkens muligheter, og at det nytter å delta.

– Paradoksalt

Han får støtte fra Asbjørn Wahl i paraplyorganisasjonen For velferdsstaten. Fellesforbundet, som er godt synlige i media, var med å starte denne organisasjonen. Wahl viser til at norsk fagbevegelse har tradisjon for å engasjere seg bredt, og ikke bare i lønns- og arbeidsvilkår.

– Dette er litt paradoksalt, for det er ikke alltid så lett å få med de lokalt tillitsvalgte til å engasjere seg bredt. De sier ofte at de har så mye annet å gjøre, og at de faste oppgavene tar så mye tid. Jeg vet ikke om det er samsvar mellom det de sier og det de gjør, sier Wahl.

I undersøkelsen etterlyser de organiserte også mer lobbyvirksomhet mot politikere. Men Wahl tror lobbyistenes makt er overdrevet.

– Du klarer ikke å nå langt hvis du ikke har en sterk bevegelse bak deg, kommenterer han.

Aktivist-kjerne

Halvparten sier at de har hatt kontakt med foreningen det siste året, og de fleste har gode erfaringer med dette. Ni av ti fikk både rask tilbakemelding på sin henvendelse, og åtte av ti fikk et godt svar. Likevel er det ikke alle som identifiserer seg med forbundet sitt. Litt over halvparten føler tilhørighet til forbundet sitt, og bare 21 prosent gjør dette i svært stor grad.

Kjeldstadli sier at dette vitner om en «aktivist-kjerne», og bruker seg selv som eksempel. Han er medlem av Amnesty, men hans forhold til organisasjonen begrenser seg til å betale medlemskontingent. Men han er langt mer aktiv i, og føler sterk tilknytning til Attac og SV.

– Det er forholdsvis få som gir blaffen, og i alt er ikke tallene svarte. Folk sier at i vår tid er folk bare opptatt av seg selv, og ser seg selv som isolerte atomer. Disse tallene går i en annen retning, siden forbundene spiller en viktig rolle for i hvert fall halvparten av de spurte, sier Kjeldstadli.

Ikke helt uventet er det de organiserte i undervisningssektoren som føler størst identifikasjon med sitt forbund. Kjeldstadli tror dette skyldes at lærere både føler tilknytning til forbundet sitt både gjennom å være lønnsmottakere, og i kraft av å være lærere.

Transportarbeidere flest føler seg også hjemme i sitt forbund.

– Dels tror jeg det skyldes et dyktig lederskap, som har stått for en selvstendig og kampvillig linje, sier historikeren.

Brutalisering

Men de organiserte er ikke bare tilfredse med det forbundene oppnår. Bare 36 prosent var fornøyde med det forbundene oppnådde i tariffoppgjørene. 40 prosent var fornøyde med det forbundene får til i spørsmål om arbeidsmiljø. Wahl og Kjeldstadli tror ikke årsaken er at fagbevegelsen gjør en dårlig jobb, men brutalisering av arbeidslivet.

– Det er tegn på en berettiget misnøye med forholdene i arbeidslivet. Det er tegn på større press, stress, nedbemanning og på noen områder en forverring av forholdene. Jeg tror mange opplever at arbeidslivet er en byrde, og til dels en økende byrde, sier Kjeldstadli.

Wahl hadde fryktet enda større misnøye blant arbeidstakerne.

– Men brutaliseringen rammer ikke alle likt, og det er mulig enkeltgrupper rammes hardere enn andre. Markedskreftene har blitt sluppet løs, og det er grunnen til at fagbevegelsen ikke har lykkes, hevder Wahl.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg