G6
- Vi kan ikke lenger fortsette med at et lite antall land forhandler mens resten sitter på gangen og venter, slo daværende utenriksminister Knut Vollebæk fast i 1999. Bakteppet var kollapsen i forhandlingene på ministermøtet i WTO i Seattle. Fem år senere ble de samme ordene gjentatt av daværende utenriksminister Jan Petersen. Betegnende nok ble de ikke gjentatt av Jonas Gahr Støre da Norge i juni var invitert i klikken av land som skulle forhandle på siden av de formelle organene i Verdens handelsorganisasjon.
- Vollebæk og Petersen pirket med sine uttalelser i det komplett surrealistiske – og ytterst udemokratiske – i hvordan WTO-forhandlingene gjennomføres. Hvordan WTO-avtalen skal se ut bestemmes ikke på ministermøtene, det bestemmes i uformelle klikker av utvalgte land. I forbindelse med de pågående forhandlingene heter det at flokene bare kan løses opp av den såkalte G6-gruppen, som består av USA, EU, Brasil, India, Kina og Japan. Om du ikke oppdaget noen navn på afrikanske land, eller navn på noen av verdens fattigste land på denne lista, da har du sett fullstendig rett.
- G6-landene varslet i forbindelse med G8-møtet i Russland for en uke siden at de ønsker å få på plass en avtale innen en måned. I går var G6-gruppen samlet til møte – i forkant av WTOs hovedrådsmøte i Genève torsdag og fredag – som et ledd i dette. I slutten av uka skal de samles igjen. Tidligere har ikke slike møter hatt noen som helst formell status, og slik sett vært uten et skinn av legitimitet. Nå har imidlertid WTOs generaldirektør Pascal Lamy fått utvidede fullmakter, blant annet er han gitt mandat til å innkalle utvalgte land etter sitt eget forgodtbefinnende dersom han mener det vil bidra til å få forhandlingene på skinner. Det er lite tvil om at han vil benytte seg av dette mandatet. Lamys utvidede fullmakter gjør slett ikke saken bedre. I praksis medfører dette en formalisering av den praksisen både Vollebæk og Petersen advarte mot, en praksis der flertallet sitter på gangen og venter mens kortene blir lagt.
