«Vi vet intet, og det er på tide at vi vedgår det. Det er ikke noen her til lands som vet noe særlig.»

I en essaysamling med den sarkastiske tittelen «Farvel til litteraturvitenskapen» svinger litteraturprofessor Erling Aadland øksa over med utviklingen i akademia generelt og litteraturvitenskapen spesielt.

Aadland har arbeidet ved institutt for litteraturvitenskap i en årrekke; nå har nestoren sett seg lei på utviklingen av faget.

Så hva er det Aadland tar farvel med?

– Det er en mangetydig tittel, sier professoren, til daglig ansatt ved institutt for allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen: Hans farvel går til narratologien som disiplin innen litteraturvitenskapen, men er også en krass kritikk av det han mener er utraderingen av universitetet gjennom stadige reformer.

– Vi lurer oss selv hvis vi tror vi kan opprettholde en undervisning og et universitetssystem hvis kunnskapsutvikling og kunnskapskritikk erstattes av pedagogikk og sosionomiske tiltak, sier Aadland til Klassekampen.

Sosionom-velde

Aadland mener universitetene i stadig større grad preges av det han kaller «den hegemoniske pedagogikkens grunnsyn».

Kort fortalt innebærer det at det ikke er så nøye hva vi kan, og heller ikke så nøye hva vi lærer: «Det er ikke engang sikkert at det finnes noe å lære; det viktigste er at læringsprosessen holdes i gang, for det er jo veien, ikke målet, som er eksistensens eventyr, ikke sant?» skriver han ironisk.

– Jeg ser en tendens til at makthaverne vil kvitte seg med flest mulig professorer for å erstatte dem med sosionomer, sier han, og tror noe av problemet kommer av at lederne er dårligere utdannet enn de ansatte. Da blir det lett å glemme hva som er universitetets hovedoppgave.

For likner ikke universitetene stadig mer på videregående skoler for voksne? Professoren frykter at forskning og forskningsbasert undervisning vil komme under stadig sterkere press i årene som kommer, selv om det fremdeles er fyndord for universitetenes ledelse.

Norske akademikere er under press fra et maktapparat som Aadland mener tapper universitetene for kreativitet, og fyller stillinger med folk som er lite egnet til intellektuelt arbeid.

– Jeg tror ikke jeg er alene om å føle et ubehag i arbeidssituasjonen. Det kan henge sammen med de kontinuerlige reformene vi stadig utsettes for, sier han.

Rett vest

Konsekvensen er forstemmende: Innen litteraturfaget mener Aadland det ikke tenkes nye tanker, det skrives ikke interessante skrifter. Middelmådighet og tannløs flinkhet premieres. Det skrives ikke engang godt, mener professoren,

Konkret kommer forfallet til syne i at norsk litteraturforskning etter Aadland syn har vendt tilbake til en nyborgerlig og utdatert litteraturforståelse med vekt på begreper som forfatter, budskap, stil og intensjon.

– Der vil ikke jeg høre til, sier han.

Aadland mener det viktige er å tenke videre fra de vanskelige problemstillingene dekonstruksjonens tiår brakte, istedenfor å flykte til det han kaller ideologisk teoriutvikling. Ideologi kan gi dumheten spillerom, mener han.

– Jeg kommer med et forsvar for litteraturteoretisk tenkning og kreativitet i det teoretiske arbeidet, sier han.

I et av essayene i boka, som gis ut 8. august, går Aadland i rette med hvordan tradisjonell litteraturvitenskap i form av narratologi ikke helt klarer å svare på spørsmålet om hva det vil si å fortelle.

Narratologien vil gjerne være læren om alle sider ved fortellende framstilling. Hvordan skiller den seg fra andre former for framstilling? Og hva er viktigst? Er det fortelleren? Er det det at han forteller, eller hva han forteller? Hva med tilhøreren eller leseren?

Narratologien klarer ikke å utrede selve nøkkelbegrepet: 'narrasjon', fortellerakten, det at det i enhver fortellende framstilling nettopp fortelles og framstilles. Narratologien er blind for at det ikke kan fortelles at det skrives når det fortelles.

– Fortellerbegrepet er ikke godt nok til å forklare hva det er som skjer når det fortelles, sier Aadland.

Verre enn krise

I det hele tatt er det er overraskende at så mange fremdeles finner litteraturfaget interessant, mener Aadland. Slik han ser det, er ikke faget i krise, det er noe mye verre som er i ferd med å skje:

For mens en krise bærer med seg en ny giv og en vilje til reorientering og nydannende innsats, mener Aadland det er flinkhet, avslappet velbefinnende og selvgodhet som nå gjør sitt inntog.

Slik får kritikken av universitetenes utvikling også en personlig dimensjon.

«Jeg hensleper mine dager i konstant frykt for denne flinkhet som strekker sine fingre ut etter meg, ikke for å klappe meg på skulderen, men for å ta det endelige kvelertak», skriver Aadland.