«Hva med å skrive en roman fra et universitetsmiljø? Tenk deg alle mulighetene. Intrigene, ambisjonene, studiene!», foreslo en leser for Langeland da VG inviterte forfatteren med på såkalt nettprat etter suksessen med romanen «Wonderboy» for tre år siden.

«Det er nok å ta tak i, bevares, men orker jeg?» svarte Langeland, som likevel innrømmet at han hadde vært inne på tanken. Nå har han gjort alvor av det, og er godt i gang med sin neste roman, som utkommer på Tiden forlag høsten 2007. I likhet med britiske og Norges-aktuelle Zadie Smith, lingvist Helene Uri og Langelands eget amerikanske forbilde Tom Wolfe, som i fjor ble gitt ut på norsk med romanen «Jeg er Charlotte Simmons» og, er det en universitetsroman han skal gi ut.

Han er skeptisk til sjangerbetegnelsen universitetsroman – men ingrediensene er der: En professor på et litterært institutt får tilværelsen snudd på hodet av to parallelle hendelser: En 26-årig norsk-iransk student på første forelesningrad, og oppdagelsen av et ukjent Petter Dass-manuskript.

– Det siste er basert på en reell hendelse, sier Henrik H. Langeland til Klassekampen, men avviser raskt og bestemt at han arbeider med en nøkkelroman – der faktiske personer skjuler seg mer eller mindre godt gjemt bak fiksjonaliserte karakterer:

– Flate nøkkelromaner, med direkte forbindelser mellom fiktive og virkelige personer, er en form for litterær Se og Hør-virksomhet som appellerer til de nedrigste kikker-elementene i leseren. Jeg forsøker å skrive romaner, ikke nøkkelromaner.

Det flotte universitetet

Langeland har tilbrakt ti år på Universitetet i Oslo, Blindern: Seks år som student, fire som stipendiat – i litteraturvitenskap. Den bakgrunnen bruker han ikke for å framstille karakterer som ligner virkelige personer i det akademiske miljøet, men for å gi selve settingen realisme:

– Jeg ønsker å framstille et miljø som i størst mulig grad er karakteristisk for et skandinavisk universitet, sier Langeland.

«Campus-roman» kalles universitetsromanene, og er et amerikansk og engelsk fenomen. Den engelske versjonen har blitt kalt «varsity-roman» og foregår gjerne på Oxbridge – de tradisjonsrike institusjonene Oxford eller Cambridge – gjerne ut ifra studentenes perspektiv. Universitetsromaner er gjerne satiriske, humoristiske tekster som raljerer lett over den akademiske institusjonens mindre flatterende sider. Dette snur Langeland på:

– Min roman er ikke noen satire – jeg vil heller få fram de tross alt prisverdige sidene ved universitetslivet, ikke minst den genuine kjærligheten til litteraturen, sier han.

Få norske eksempler

Universitetsmiljøet er et perfekt utgangspunkt for satire, skrev Dagens Næringslivs Ane Farsethås nylig. Det er et miljø som er relativt lukket, og som har et så tydelig hierarki at tragikomiske fall fra kjølig akademiker til menneske med feil og mangler blir ekstra tydelige. «For i disse romanene skal noen alltid tas med buksene på knærne til slutt», som Farsethås skriver.

– Og din karakter har også et fall fra akademiker-kjøligheten med den norsk-iranske studenten?

– Det er ikke noe fall, han endrer mer personkarakter. Og det finnes også en ikke-satirisk tradisjon i universitetsromansjangeren, med Philip Roth som et viktig referansepunkt. Min forrige roman hadde en forholdsvis uanstendig og ikke spesielt sympatisk hovedperson. Denne gangen arbeider jeg fram en bluferdig, sympatisk mann i sin beste alder, et respektabelt menneske som av oppriktig lidenskap ledes ut i handlinger som kanskje ikke er så respektable lenger.

– Tas noen med buksene på knærne til slutt?

– Nei, det skjer ikke hos meg. Det er mye lidenskap, men lite sex. Min kollega Mattis Øybø mener jeg bør ha mer av det siste i boka, men foreløpig holder jeg meg på et meget platonisk plan. Skjønt vi får se hvordan det går til slutt.

Langeland føler ellers ikke han har så mange norske autoriteter å lene seg på:

– Det er egentlig overraskende få norske universitetsromaner. I USA er situasjonen en helt annen, mye på grunn av deres tradisjon for å tilby undervisning i creative writing, det er mer kontakt mellom skjønnlitterære forfattere og det litterære akademia der. I Norge er det relativt sjeldent at universitetsakademikere publiserer skjønnlitteratur – Sissel Lie, Christian Refsum, Per Thomas Andersen og Arne Melberg er de jeg kommer på i farten.

Akademiker-glassbollen

I Helene Uris nye roman «De beste blant oss» sparkes derimot satiren i gang tidlig, med lett fagkomikk: En student har optimistisk satt i gang med oppgaven «Hvordan bøyer barn substantiv i år 2108? En futuristisk-morfologisk studie».

– Nerdefaktoren er jo skyhøy på universitetet. Du bruker år av ditt liv på å grave deg ned i noe andre synes er uforståelig, komisk og pussig. Klart man er nerd!, sier Helene Uri.

I hennes roman er selve campusen, universitetsområdet, gjenkjennelig, og noen akademikere opptrer under eget navn, som Finn Erik Vinje. Andre er ikke navngitt, men kan gjenkjennes – som professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen, og nettopp Henrik Langeland.

– Men bare i bisetninger og overhodet ikke ondskapsfullt. Det er litt morsomt. Jeg har ønsket å skape en roman hvor man kan kjenne seg igjen utenfor universitetet også. Maktkampen jeg beskriver kunne foregått blant IT-folk i en stor bedrift, eller i NRK – de mekanismene jeg beskriver er gjenkjennelige. Likevel er det nokså lite man vet om universitetet fra de ansattes synspunkt, det er ganske isolert fra samfunnet. Elfenbenstårn er den gamle metaforen for det – jeg tenker på universitetet som en glassbolle.

Flere bøker?

På bokas bakside presiseres det at det er snakk om en roman. «Det meste som står i den er løgn. Men denne beretningen kunne ikke blitt til om hun hadde hatt en annen arbeidsplass,» står det likevel forlokkende «faktuelt» – formulert av Helene Uri selv.

– Jeg ser at det kan leses som en flørting med at «det kan være sant». Men jeg er ikke interessert i at noen skal tro at det er romanen om «hvorfor hun gikk».

– En akademisk Nora?

– Ja, nettopp. Sånn er det ikke. Men du må ha vært i systemet lenge for å se mekanismene. Jeg kjenner til alt som blir sagt i korridorene, men utleverer ikke alt. En skjønnlitterær forfatter kan være infam og gjemme seg bak fiksjonen. Jeg kunne vært utrolig mye slemmere hvis jeg ville det, sier Uri.

Kritikk fra Tromsø

Dagbladets Sissel Benneche Osvold serverte i helga en ganske syrlig kommentar om Helene Uris nye bok. Personfokusering og nøkkelroman-spenning i en tid hvor universitetet gjennomgår den største og mest kritiserte reformen i nyere tid? Benneche Osvold var ikke imponert. Til høsten kommer kanskje det hun savner: Stian M. Landgaard debuterer på Aschehoug med en universitetsroman fra Tromsø. Noen av studentene i boka begynner på masterstudiet i filosofi akkurat idet Kvalitetsreformen innføres, i 2003:

– Det fører med seg en del byråkratisering av universitetet – som medfører at den frie forskningen blir stadig vanskeligere å bedrive. Hovedpersonen er veldig opptatt av Nietzsche, og gjerne skrive doktorgrad om ham. Men visse ting ved universitetets utvikling gjør at doktorgrad på det emnet blir umulig.

– Flørter du med nøkkelromanen og gjenkjennelige professorer i din bok?

– Jeg har selv studert i Tromsø, så det er uunngåelig å la seg inspirere av personer. Men det er ikke så veldig personfokusert, hensikten har ikke vært å framstille gjenkjennelige personer. Det er hovedpersonens møte med instanser på universitetet som er det viktige, sier Landgaard til Klassekampen.

Om det er få universitetsromaner fra norske forfattere, er det enda færre som er lagt til Universitetet i Tromsø.

– Det kan bli voldsomt hvis alle skal portrettere Blindern – var det viktig for deg å legge boka til Tromsø?

– Det har sin personlige årsak i at jeg har studert der og kjenner miljøet – men jeg ville også skrive en roman fra, vel, utkanten.