Sosialdemokratiet roser Hans Børli uten å se at han var motstander av prosjektet deres: å gjøre middelklasse av hele Norge, mener biograf Truls Gjefsen. Nå er Børlis beste på nytt samlet i bokform.

Poesi er dette ene:at du lever.Og overvinner Dødenhver jordisk dag.Så skrev Eidskog-dikteren Hans Børli i diktsamlinga «Kyndelsmesse» som kom ut i 1972, og selv om det for så vidt er sant, at vi lever, og dermed stadig overlever døden, «hver jordisk dag», så er det dessverre ikke sant at vi overvinner den: vi gjør ikke det, vi taper til slutt, slik Hans Børli gjorde i 1989. Etter å ha skrevet tjue diktsamlinger, i tillegg til romaner, noveller og skuespill; etter å ha vært et menneske «her nede på jorden», tapte han, forsvant han. Men ikke egentlig. Eller jo egentlig, men ikke egentlig: for her er han igjen, diktene hans igjen: I disse dager gir nemlig Aschehoug forlag ut boka «Hans Børlis beste dikt». Arbeiderkultur «Syng liv i ditt liv!» heter biografien som forfatteren Truls Gjefsen skrev om Hans Børli i 1998. I tillegg til forfattervirket er Gjefsen lektor ved Nordgudbrandsdal Vidaregående Skule og snakker om Børli som en alminnelig mann: – Det er karakteristisk hvordan Hans Børli tilsynelatende framstår som en helt alminnelig mann. Men når du ser etter, viser det seg at det bor noe mer under skjorta hans, slik det kanskje bor noe mer under skjorta på alle og enhver. Bare du finner et slags uttrykk for det, sier Gjefsen. Noe annet karakteristisk er at Børli tilhører en type dikter som vi aldri kommer til å se igjen i Norge, mener lektoren: husmanns- og fattiggutta som skrev seg ut av fattigdommen, ut av sin egen stand. – Det er en lang og ganske stolt tradisjon for det, fra Sivle, Vinje og Prøysen, fram til Børli, som er den siste i denne rekka og dermed fullfører tradisjonen. Den type mennesker produseres ikke lenger, og dermed kan du si at han også representerer en gammel arbeiderkultur som har blitt grundig helt ut med badevannet av det sosialdemokratiske Etterkrigs-Norge. Med det mener Gjefsen at den gamle arbeiderkulturen som særlig de tidlige samlingene til Børli representerer, ikke ble verdsatt av det nye sosialdemokratiske Norge og dets prosjekt, som var å lage middelklasse av hele befolkningen. – I Børlis dikt finner du en motstand mot en slik middelklassegjøring som ikke alle har villet se. Typisk er det at en politiker som Torbjørn Jagland roser Børli uten å se dette. Lettere for ham å vektlegge det nostalgiske i diktene, som helt klart er der, Børli er jo litt tilbakeskuende, men det var ikke sånn han selv ville framstå. Radikal – Hvordan ville han framstå? – Han er egentlig sammenlignbar med Prøysen her, i det at han var et Arbeiderpartimedlem som ikke kunne fordra politikerne i sitt eget parti. Han sto langt ute på venstresida politisk, og produserte en rekke dikt som var særlig kritiske til byråkrater og politikere som han ikke hadde noe til overs for. Samtidig ser du da 68-generasjonen kom, at han hadde veldig klar front også mot dem. – Hvorfor det? – De var ikke ekte, mente han. Det var kanskje også et uttrykk for den gamle arbeiderklassestoltheten hans. Han ville ikke la seg belære av akademikerungdom! Svaret hans ble enda krassere politiske dikt. De politiske diktene Børli skrev på 70-tallet kunne stått i en hvilket som helst antologi for akp-diktning, for å si det sånn. Gjefsen snakker videre om de mange retningene man finner i Børlis dikt; han skrev både eksistensielt, tradisjonelt, surrealistisk og etter hvert nyenkelt. Han lykkes ikke med alt, men med mye. Han har en tilhengerskare som gjerne vil framheve alle, kommenterer Gjefsen, men det er egentlig å gjøre Børli en bjørnetjeneste: det er når du leser Børlis beste du får øye på den store dikteren i ham. Skogen Nei, livet er rikt nok tilå bare være sus i myrull --Et annet sted du får øye på Hans Børli, er i skogen. Elisabeth Steen, markedssjef på forlaget Oktober, sier i alle fall så. Hun leverte hovedoppgave om lyrikeren i 1996, med tittelen: «Skogen, livet og evigheten» og sier at hun tenker litt på Børli hver gang hun går i skogen – «og hun er veldig glad i å gå i skogen». Steen:– Børlis lyrikk er mangesidig og eksistensiell. Det er livet, evigheten og ensomheten, med evigheten forstått som en slags oppløsning av tida hvor mennesket, gjennom naturen, settes inn i en tidløs tilværelse. Mennesket speiler naturen – og omvendt – og dette skaper en evighetsdimensjon. Som vi kjenner også fra andre norske diktere som Olav H. Hauge og Rolf Jacobsen. Du finner en stor urolig ensomhetsfølelse i mange av diktene, men denne uroen og ensomheten mildnes i menneskets møte med naturen. Men det er ikke bare sødme i diktene: noen av dem stiller flere spørsmål enn svar, i noen av dem møter du ren ensomhet, og det er denne dobbeltheten, disse to sidene, det enkle og komplekse, i samspill, som gjør samlingene så rike. Børli var da også et komplisert sinn med mye depresjon og ensomhet – særlig mot slutten. Con amore Inge Eidsvåg, forfatter og rektor ved Nansenskolen i Lillehammer, er ingen Børli-kjenner, påpeker han, men en «con amore-amatør» som har lest og tenkt og skrevet litt om forfatteren. Og hvor er det den store amoren kommer fra? – Det er hans fantastiske billedskapende evne. At han er i stand til å beskrive menneskers følelser slik at de kjenner seg igjen i det, uten å bruke klisjeer. Han var en langt mer avansert forfatter enn mange til nå har villet hatt det til. Et bilde som for så vidt er i endring til det bedre, mener rektoren. – Børli problematiserer forholdet mellom språk, virkelighet og verden på en suveren måte. Som stadig minner en på, når en leser, den virkeligheten han selv skrev utfra skogsarbeidet gjennom et langt liv, det tunge kroppsarbeidet, det at han visste hvor han kom fra og at han bar på en utrolig solidaritet med dette stedet og de andre folkene der. Man kan innimellom etterlyse en liknende forankring blant flere forfattere. – Hva med ujevnheten i forfatterskapet? – Ja, hva med den? Skulle vi snakke om at han er ujevn når han har slike høyder? Hvem er ikke ujevn? Alle er vi det, men problemet er at vi er ujevne uten å nå Børli til knærne.