Boka, som tar for seg Frankrike i de første årene av andre verdenskrig, klatret raskt på bestselgerlistene, og for første gang ble Renaudot-prisen tildelt en forfatter post mortem. Boka foreligger nå på norsk, under tittelen «Storm i juni». Klassekampen møtte Irène Némirovskys datter, Denise Epstein, i Paris.

– Et oppdrag

– «Suite française» har blitt solgt til over 30 land. Hvordan opplever du denne suksessen ?

– Jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for å bli såpass gammel i forhold til de andre i min familie, og trøster meg selv ved å tenke at kanskje det er fordi jeg har hatt et oppdrag å utføre, nemlig «Suite française». Jeg er veldig stolt av å se mora mi «leve igjen», og se at hun igjen tar opp en plass i litteraturen. Samtidig gjør det selvfølgelig vondt fordi det innebærer smertelige minner. Men jeg er veldig glad for at boka rører noe i folks bevissthet.

Det gikk mange år før Denise Epstein i det hele tatt åpnet den store skriveboka som moren hadde overlatt til henne like før hun ble deportert til Auschwitz.

– Jeg hadde den mellom hendene, kjærtegnet den, luktet på den. Etter hvert begynte jeg å lese, litt etter litt. Jeg var nok litt redd for hva som skulle stå der, for at det skulle være vondt å lese. Det er jo min mors siste ord. Og jeg visste ikke at det var en roman.

På grunn av mangelen på blekk og papir, skrev Némirovsky med svært liten og knudrete skrift. Ofte måtte Epstein ty til lupe for å tyde de bittesmå bokstavene.

Familiearv

– Hvorfor bestemte du deg for å gi den ut til slutt?

– Denne boka utga seg selv, eller rettere sagt: Den kom ut av skuffen min med hjelp av Myriam Anissimov, da jeg fortalte at jeg hadde dette manuskriptet liggende. Jeg hadde allerede skrevet en kopi av originalen mange år tidligere. Men i grunnen hadde jeg ikke tenkt å gi den ut. Fordi boka ikke var ferdig, mente jeg at det dreide seg om en familiearv, og at den ikke kunne utgis.

Myriam Anissimov overtalte Epstein til å kontakte forlaget Denoël, som umiddelbart ble begeistret for manuskriptet. Likevel hadde ingen av dem forventet en lignende suksess. Til å begynne med ble boka trykket i et opplag på 10.000, et heller beskjedent tall i det franske bokmarkedet.

Nickie Athanassi, ansatt ved avdelingen for rettigheter til utlandet ved Denoël, forklarer : – Vi visste at vi hadde å gjøre med en svært god bok. Men at det skulle bli en bestselger på verdensbasis hadde vi ikke regnet med i det hele tatt. Renaudot-prisen kom også som en stor overraskelse.

Nyutgivelser

I kjølvannet av suksessen, har alle Némirovskys tidligere bøker blitt utgitt på nytt. Dette gjenspeiler seg også i utlandet. Mange av landene som kjøpte «Suite française» kjøper nå også de andre bøkene. Irène Némirovsky har gjenoppstått i litteraturen.

Du har valgt å dedikere boka til din familie, men også til alle de som har opplevd, og fortsatt opplever, intoleransens tragedie.

– Min mor var en stor forfatter. Men den 13. juli 1942 var hun ganske enkelt og først og fremst min mor, og jødisk kvinne. Så for hennes del synes jeg det er viktig å tenke på andre.

Unnskyldninger

– Etter at «Suite française» kom ut, har enkelte franskmenn bedt meg om unnskyldning på vegne av sitt land. Jacques Chirac har takket meg for boka, fordi den viser et sant bilde av det som skjedde i Frankrike – et land som i prinsippet har svært edle leveregler, forteller Epstein.

– Din mors liv inneholdt nok materiale til å fylle flere bøker. Hvorfor valgte hun å dikte ?

– Vi har funnet spor og fragmenter som viser at et av hennes prosjekter innebar å skrive om sin egen historie. Når det ikke er gjort, tror jeg det er fordi hun ville vente med det til hun ble voksen. Men også «Suite française» inneholder mange elementer hentet fra virkeligheten, ting hun har opplevd. Mange av romanfigurene kjenner jeg igjen fra min mors liv – de har virkelig eksistert. Selv om hendelsene er oppdiktet, er miljøene og menneskene hun beskriver høyst reelle.

Ingen illusjoner

– Hun er ekstremt ærlig i sine beskrivelser ?

– Min mor var aldri en spesielt mild person. Noen ganger kunne hun være grusomt ironisk, og hun gikk aldri rundt grøten. Sannheten skulle alltid være fullstendig og hel.

– Man kan forestille seg at hun hadde en heller pessimistisk oppfatning av menneskene ?

– Absolutt. Både i barndommen, hvor hun vokste opp med en forferdelig mor, og senere, gjennom den russiske revolusjonen, lærte hun litt av hvert om menneskenes sjel. Så hun hadde absolutt ingen illusjoner om menneskeheten, og visste godt hvor fort ting kan snu når rampelyset er slått av og man står foran virkelig viktige valg.

– Derimot hadde hun lenge svært stor tro på Frankrike. Derfor led hun mye under å se sin søknad om fransk statsborgerskap bli avslått i 1939. Det var også smertefullt for henne å bli forlatt av de fleste, ja av alle, bortsett fra forleggeren Albin Michel, som også sørget for oss barna etter krigen.

Bitter over Frankrike

– Var hun bitter overfor Frankrike ?

– Ja absolutt. Det er det ingen tvil om. Det har hun uttrykt direkte, skriftlig.

– Er det en bitterhet du deler med henne ?

– Jeg har franske papirer. Det er det eneste jeg kan si om den saken.

«Suite française» var ment å skulle bli Irène Némirovskys livsverk. Inspirert av Beethovens symfonier, ville hun komponere et litterært verk i fem deler. Hun rakk å skrive ferdig to av dem, samt skissere de tre resterende delene.

– Det er nesten umulig ikke å tenke på hva dette kunne blitt, om hun hadde fått leve ?

– Jeg vet ikke hva som ville skjedd om hun hadde overlevd Auschwitz og kommet hjem igjen. Kanskje hun likevel ikke ville klart å fullføre boka. For å overleve Auschwitz? Det ville kanskje drept henne, det også.