– Finnes det ikke noen annen utvei, spurte forfatter Ida Jessen seg under arbeidet med romanen ABC. For hovedpersonene, Joachim og Susan, har det slett ikke godt. Når de møtes første gang er Joachim i førtiårene, han er ungkar og lever for jobben sin i en smakfullt møblert leilighet i København. Men han vet at han mangler menneskelig erfaring – han har ingen nære relasjoner. På en fest, hvor Joachim sitter som veggpryd og er pinlig bevisst sin sosiale inkompetanse, dukker Susan opp. «Det var som om du så rett inn i hjertet på meg», sier hun, og forteller at hun hadde lagt merke til at Joachim kikket på henne mens hun gikk over gulvet. Joachim tenker for seg selv at han aldri hadde lagt merke til henne i det hele tatt, men likevel blir dette starten på et forhold. De flytter sammen, og får sønnen Jacob. Susan har allerede datteren Ditte, som ikke har noen kontakt med faren sin. Og mens forholdet mellom Susan og Joachim gradvis rakner, blir barna brikker i skilsmissespillet. Susan krevet mens Joachim gir, til han ender opp arb
eidsløs, husløs og arbeidsløs i ønsket om å få treffe sønnen sin. «Vet du ikke at skilsmisse er krig?» Spør Susan. «Men jeg vil ikke krige», sier Joachim.

– En kjærlighetshistorie er også begynnelsen på en hel rekke krav, sier Jessen. Hun ville utforske hva disse kjærlighetsbaserte kravene kan få av konsekvenser når de spilles ut i ytterste konsekvens.

– Joachim respekterer ikke Susans styrke. Han ser på at hun blir mer og mer monstrøs uten å ta ansvar for å si fra når nok er nok, forklarer Jessen. For Joachim er godt utdannet, har god smak og en godt betalt jobb, mens Susan er alenemor og jobber i barnehage. Han vil at problemene skal gå over uten at han må si noe: Hvis han bare lar henne få viljen sin denne ene gangen, tenker han, så blir hun kanskje fornøyd.

– Ting går ikke bare over. Man må ta tak og gjøre noe med det, sier Jessen.

Politisk

Jessen mener kampen mellom de to kommer av at samlivsbrudd henvises til privatsfæren i det danske samfunnet, og at kampen for foreldreretten etter et brudd skyver tanken på barnas beste i bakgrunnen. Utganspunktet for romanen var en interesse for konsekvensene en skilsmisse kan få i det danske samfunnet, der barn risikerer å miste all kontakt med en av foreldrene – som regel mannen. Og Jessen mener det kan springe ut av en mistenkeliggjøring som ikke bunner i hverken omsorgssvikt, vold eller alkoholisme:

– Fiendebilder bygges så uhyggelig lett opp etter en skilsmisse, sier hun. Og oppskriften er enkel: «Uff, det er helg, nå må du til pappa igjen. Men når du kommer hjem på søndag, da skal vi ha det koselig sammen». De voksne klarer ikke å se at bruddet er en sak mellom de to voksne, og at barna har helt andre utfordringer å hanskes med, mener Jessen. «Det er flaut, men jeg kjenner meg igjen», lyder tilbakemeldingen fra flere lesere – både kvinner og menn.

Ingen løsning

– Er det et uinnfrielig kjærlighetskrav som ligger bak? Hvorfor oppfører vi oss som vi gjør?

Det er ikke noe retorisk over Jessens spørsmål; det er et ekte ønske om å finne løsninger – og i prosessen fram til ABC lærte hun mye av Joachim og Susan.

– Jeg lever meg veldig inn i det. Jeg var Susan, og jeg var Joachim. Jeg var helt utmattet hver ettermiddag: Jeg forsto dem begge, men jeg fant ingen løsning, sier hun.

Susan framstår i romanen som manipulerende og krevende. Folk har spurt forfatteren hvordan hun kunne lage et slikt kvinneportrett, var hun kvinnehater?

Men Jessen mener at det som må sies, må sies: Kvinnen er ingen hellig ku når Jessen skriver, og forfatteren mener kvinner har en enorm makt over forholdet til barna ved et samlivsbrudd.

– Vi har en slags patent på å være offer, et bilde av den tapre, enslige kvinnen som beskytter barna sine. Det er det mange kvinner som utnytter, sier hun.

Og det er nettopp maktkonstellasjonene i de nære relasjoner hun ønsker å løfte inn i den offentlige debatten – under en velbrukt fane om at det personlige er politisk.

Blir virkelige

Joachim holder det private privat: mens livet hans sakte glir fra hverandre betror han seg ikke til noen, han mister kontakten med vennene sine og slutter å snakke med kollegene i lunsjen. Han mener det ville være umandig av ham å innrømme at de har problemer.

– Jeg tror mange føler at hvis de snakker med noen om problemene, så vil de spre seg og bli større. De blir virkelige på en helt annen måte hvis andre blir involvert, og man kan bli tvunget til å ta stilling, sier Jessen. For hva ville skjedd hvis Joachim ble tvunget til å ta stilling til om han respekterte og elsket Susan?

– Han måtte ha svart nei, og tatt konsekvensene av det. Men han er feig, og uvant med å håndtere nære relasjoner, sier hun.

For Jessen mener konflikter kan få vokse seg store mellom folk som står hverandre nær fordi vi har en idé om at hjemmet er noe trygt, at vi er blant mennesker vi kan være trygge på og slappe av med.

– Kanskje er det derfor konfliktene fortsetter å overraske oss, sier hun.