– Fattige land trenger handlingsrom for å skjerme fiskeriene. Vi ser det som bekymringsfullt hvis de mister denne muligheten som følge av WTO-forhandlingene, sier Gunstein Instefjord i Kirkens Nødhjelp (KN) til Klassekampen.

KN peker på at fiskeriene i utviklingsland leverer 70 prosent av verdens samlete fangst, og dermed i vesentlig grad bidrar til matsikkerhet og sysselsetting. 90 prosent av verdens fiskere – i alt 40 millioner kvinner og menn – er fattigfolk som livberger seg med tradisjonelle, arbeidsintensive metoder.

Nå frykter KN at vilkårene deres skal bli ytterligere presset til fordel for det kapitalintensive fisket og fiskeoppdrettet som blant andre norske John Fredriksen står for. Fredriksen oppdretter og selger hver fjerde laks i verden, og har en personlig formue på over 50 milliarder kroner.

Nama

Det er blant annet fiskerisektoren som står på dagsorden når nye WTO-forhandlinger åpner på ministernivå i Genève mandag. WTO-forhandlingene om non-agricultural market access (Nama) har som målsetting å «redusere, eller der det er passende fjerne tollsatser» på alle varer unntatt de som er dekket av jordbruksavtalen. Det dreier seg om fisk, samt en hel rekke ulike varer, fra de enkleste tekstiler til motorsykler og high tech-maskineri, mineraler, gruve- og skogsprodukter.

«Forhandlingsmandatet for Nama dreier seg om å sikre tollreduksjoner 'i områder av særlig interesse for utviklingsland'. I virkeligheten er dette snudd på hodet, slik at rike land krever at de fattige må åpne for omfattende liberalisering av sine markeder,» skriver Kirkens Nødhjelp i en fersk rapport, «A Fishy Deal: Will Freer Fish Trade Help the Poor?»

Rapporten peker på at mens John Fredriksen har all grunn i verden for å jobbe for mest mulig frihandel, har fattige fiskere mye å frykte.

– Den største trusselen mot fiskere og mot våre fiskebestander er industrialisert fiske. Storkapitalen truer livet både i havet og på våre strender. Enda mer frihandel vil føre til forverrede forhold for millioner av mennesker som allerede er i trøbbel, sier Harekrishna Debnath fra National Fisherworker's Forum i India, ifølge rapporten, og fortsetter:

– WTO-forhandlingene om markedstilgang til andre varer enn jordbruk (Nama), som inkluderer fiskeriene, gjenspeiler på denne måten en av hovedspenningene som ligger under globaliseringen: Det handler om ett eneste integrert verdensmarked, på hvilket Norges herr Laksekonge og indiske herr Debnah konkurrerer om de samme kundene. Er dette en rettferdig ordning bare fordi de to konkurrerer etter samme regler?»

«Tufte mot Klanen»

– En konkurranse mellom fattige fiskere fra sør og fiskerikapital fra rike land blir som Tufte IL mot Vålerenga, sier Instefjord, og viser til en fersk studie av FAO og norske UD der det framgår at Ghanas 120 000 tradisjonelle fiskere er i ferd med å miste evnen til livberging i konkurranse med store trålere.

Instefjord understreker at det ikke bare handler om at det skal være fisk å få kjøpt på markedene, men at det i vel så stor grad handler om matvaresikkerhet og lokal sysselsetting. Poenget med at man øker tilgjengeligheten av mat på markedet er til liten hjelp for dem som får ødelagt levebrødet av den samme importen.

I rapporten trekker KN fram et eksempel fra fiskerne i Gujarat, India, som selv er vegetarianere. For dem er fisk en ikke-spiselig cash crop, som kun er nyttig som handelsvare for salg til ikke-vegetarianske landsmenn. Matsikkerheten til disse fiskerne baserer seg derfor ikke på om det er mulig å få kjøpt fisk, men om det er et marked for den fisken de trenger å selge for å kunne kjøpe det de trenger. KN skriver:

«Det faktum at en så stor andel av verdens fiskeriaktiviteter fremdeles utføres av fattige fiskere representerer muligheter, men også risikoer ved ytterligere integrasjon i verdensmarkedet: På den ene siden kan fattige produsenter ha fordeler av å selge fangsten på større markeder som tilbyr bedre priser. På den andre siden er de fleste av dem avhengige av å selge noe av fangsten i beskyttede innenlandsmarkeder, slik at de kan tjene penger til bensin, medisiner, skolepenger, og mat: Mange av dem ville få det tøft hvis de skal konkurrere med importerte produkter framstilt industrielt.»

Trekker stigen opp

Instefjord understreker at det sjølsagt er ulike interesser også mellom fattige land. Mange av dem ville kunne tjene på bedre internasjonal markedsadgang. Samtidig er få av dem i stand til å konkurrere med industrialisert import, og det at de ikke har mulighet for å skjerme eget marked er et kjempeproblem.

– Det er også flest land som har interesser i jordbruk, og fattige land presser på for konsesjoner her. Og skal de rike gi på jordbruk, må fattige gi på fisk. Det er farlig for fattige kyststater.

I rapporten kritiseres rike land for å trekke stigen opp etter seg:

«Bruken av tollsatser for å skjerme innenlands industri og jobber fra billigere import var av stor betydning da dagens industrialiserte land sikret sin balanserte økonomiske utvikling. Nå ser det ut til at rike land er fast besluttet på å sparke bort stigen de sjøl klatret opp på», heter det.