– Utstillingen er helt forferdelig, sier Elias Akselsen.

Etter at Glomdalsmuseet åpnet Latjo Drom 25. april, var Akselsen raskt ute med kritikk av innholdet i utstillingen. Han er kjent for sin formidling av tatermusikk, og hadde håpet museet skulle bidra til å gjøre opp for undertrykkingen av taterkulturen her i Norge.

Det var også målet; museet er nemlig ledd i statens unnskyldning til taterne, i form av en kulturell oppreisning. Men Akselsen mener utstillingen er nok et overgrep fra den norske majoritetens side:

– Glomdalsmuseet har styrt hele prosessen med utstillingen selv. Det er som om jeg skulle satt meg til og laget en telemarksbunad, sier Akselsen, som mener man må være født inn i taterlivet for å ha greie på hvordan det er å være tater – det går ikke an å lese seg til det.

Gjemmer forfølgelsen

Kjernen i kritikken som har kommet mot Glomdalsmuseet fra flere hold, er at utstillingen romantiserer undertrykkingen av taterne.

– Bare ta navnet – Latjo Drom – det betyr «God vei». Men jeg synes ikke det var noen god vei da jeg satt rundt leirbålet i skogen om natta og visste at myndighetene var ute etter oss, sier Akselsen.

Han mener taternes egentlige historie handler om fattige, skrøpelige, forfulgte folk uten rettigheter. Derfor burde museet brukt mer plass på undertrykkingen, og renovere utstillingen fullstendig, mener musikeren.

En viktig del av taternes undertrykkingshistorie er Svanviken arbeidsleir, der 85 familier ble holdt i perioden mellom 1908 og 1945. Og i tida fram til 1970 ble rundt 1500 barn tatt fra sine foreldre, og satt under tilsyn av organisasjonen Misjon blant hjemløse.

Dette går fram av utstillingen, men Akselsen mener det burde fått større oppmerksomhet.

Får støtte

Musikeren får støtte av lederen i Taternes Landsforening Holger Gustavsen, som var med på arbeidet fram mot utstillinga.

– Den største blemma er at dette er ment å være en oppreisning til taternes språk og kultur. Det er det ikke, det er et helt ordinært museum, sier Gustavsen.

Han sitter i en arbeidsgruppe for utstillingen, men føler at museet ikke har hørt på råd. Gustavsen trekker fram at museet har tatt med teorier om at sigøynere og tatere har samme opphav langt tilbake i tid. Det har Gustavsen påpekt at er feil, uten at museet har tatt hensyn til det.

Lederen for taterorganisasjonen mener alle nasjonale minoritetene i Norge sliter med å bli hørt, og at forsøkene på å gjøre opp for århundrer med undertrykking er mislykket.

– Det har resultert i den samme overkjøringa av oss, bare i en annen form, sier han.

Gustavsen mener taterne selv burde vært eiere og stått for driften av museet. Samarbeidspartnerne på Glomdalsmuseet har han ikke mye godt å si om.

– De mener at vi er bråkmakere og driver med tullprat. Men de må vise respekt for hva vi mener.

Viser kultur

Men ikke alle i tatermiljøet slutter seg til kritikken. Trygve Johs Andreassen er leder i Landsorganisasjonen for Romanifolket, den andre organisasjonen som har hatt tre representanter i arbeidsgruppa. Han har bare gode ting å si om museet og utstillingen.

– Jeg aner ikke hva denne kritikken kommer av. Vi har hatt en skriftlig avtale der vår funksjon er beskrevet godt, og det er vi i romanifolket som kvalitetssikrer utstillingen. Museet tar bare forbehold om at det er museumsteknisk holdbart, sier han.

Han medgir at det har vært noen skjær i sjøen, men nekter for at romanifolket har blitt overkjørt. Andreassen er heller ikke enig i at undertrykkelseshistorien burde fått større plass.

– Vi har satset på å vise fram vår kultur, og ville ikke at den vonde sida skulle dominere utstillinga.

– Har samarbeidet

Mari Møystad har vært faglig leder for utstillingen. Hun forstår ikke kritikken fra Akselsen og Gustavsen, og peker på at Taternes Landsforening og Landsorganisasjonen for Romanifolket har vært representert i arbeidet med utstillingen.

– Vårt mandag fra Stortinget er å lage et museum med hovedvekt på det kulturelle, og mindre fokus på undertrykkelsen.

Og ungdom med taterslekt som har sett utstillingen, har blitt overveldet over mangfoldet i egen kultur, mener Møystad.

– De har fått et sted å komme til hvor de kan være stolte av sin egen bakgrunn.

Utstillingslederen trekker fram tekstene som fyller veggene, som hun mener langt fra romantiserer undertrykkingen av minoriteter. Møystad er ikke selv tater, og har derfor valgt å la romanifolket selv snakke i utstillingen, gjennom livshistorier hun har samlet inn.

– Det var mange forskjellige liv på landeveien, og én taters virkelighet forteller ikke alle tateres virkelighet, understreker hun.

I stedet for å protestere i etterkant burde Elias Akselsen og andre kritikere bidratt i prosessen fram mot utstillingen, mener Møystad, som understreker at museet ikke er redde for kritikk.

– Elementer som ikke hører hjemme i utstillingen kan fjernes, og nye kan komme til ettersom det kommer inn mer informasjon. Vi er i en kontinuerlig dialog, men når Elias Akselsen sier alt er galt, blir det vanskelig, sier hun.