Jeg satt på Pascal Konditori i Tollbugata og skrev stikkord i en liten notisbok, beregnet for Tone Bergs eventuelle deltakelse i TV-debatten om «moter i arkitekturen». Tidligere på dagen hadde jeg sjekket Kunnskapsforlagets fremmedordbok og funnet ut at eklektisisme var en «anskuelse som fra de forskjellige systemer velger ut fra de delene som synes tiltalende, uten å bry seg om hvorvidt de innbyrdes stemmer overens; uselvstendig forsøk på av forskjellige standpunkter å skape en helhet».Karakteristikken stemte godt med arkitektursynet til opportunisten Einar Gormli, sjefen til Tone, eier av kontoret Stedskunst Arkitekter, en værhane som nå åpenbart hadde forlatt nyfunkistrenden – på oppdragsgiveren Bygginvestors befaling – til fordel for en enda mer tilbakeskuende uttrykksform for luksusboligene Solsiden Strandbo på Fornebu.En velkjent stemme beklaget forsinkelsen og la en eklektisk fasadetegning foran meg på bordet; jeg så opp fra notisboken og oppdaget en yngre utgave av min unge kollega. Tone hadde klippet det svarte håret guttekort, før hang det ned til skuldrene, og det frekke hintet om mitt Lolita-syndrom – som en bekjent hadde insinuert nylig – skapte fornyet uro i meg.Arkitekt Einar Gormlis skisse var verre enn jeg hadde fryktet, og vi ble straks enige om at her måtte noe gjøres. Skråtak, smårutete vinduer og innslag av dragestil-ornamenter samt en touch av sørlandske skipperhus var en for drøy kost.– Einars argument er at også nyfunkis er kitsch, sa Tone, derfor syns han ikke forandringen er noen big deal. Og han har gitt meg et ultimatum. Hvis jeg deltar i TV 12-programmet og sier min mening om kitsch, selv om jeg ikke nevner Solsiden direkte, kommer Einar til å melde saken for Komiteen for etikk og tvister, slik du antydet i telefonen. Så hva pokker gjør jeg nå?– Hvis jeg husker rett, begynte jeg forsiktig, så hadde du problemer med Gormli fra det øyeblikk du fikk det første forprosjektet hans i fanget, ergo må du selv ta avgjørelsen. Skal du følge din faglige overbevisning, slik våre yrkesetiske regler tilsier, eller ta kollegiale hensyn slik det også står i regelverket?To kaffe latte ble plassert på bordet; de grønne øynene til Tone gnistret mens hun så tankefullt på meg. Jeg fikk den forbudte følelsen igjen og studerte hendene mine for å slippe unna det uimotståelige blikket.– Jeg har allerede bestemt meg, Jan. En representant for stiftelsen Byens Renessanse stiller i TV-panelet, og den antimodernistiske gjengen til mangemillionæren William Vang skal det være meg en sann fornøyelse å diskutere arkitektur med. So yes, jeg ringer TV 12 og sier at jeg kommer.– Bra, kremtet jeg beveget, da blir det krig. Og hvis striden fører til at du får sparken, hvilket jeg tviler på, ender det i så fall med en pyrrhosseier for Gormli og hans kontor.– Hvordan går det med opplegget for boken om arkitektyrket? spurte Tone.Jeg svarte ivrig at det hadde vi ikke tid til å snakke om nå, åpnet notisboken og innviet henne i mine forslag til våpen hun – i tillegg til det arsenalet hun selv var i besittelse av – kunne bruke i den forestående krigen.

Jeg satt på Pascal Konditori i Tollbugata og skrev stikkord i en liten notisbok, beregnet for Tone Bergs eventuelle deltakelse i TV-debatten om «moter i arkitekturen». Tidligere på dagen hadde jeg sjekket Kunnskapsforlagets fremmedordbok og funnet ut at eklektisisme var en «anskuelse som fra de forskjellige systemer velger ut fra de delene som synes tiltalende, uten å bry seg om hvorvidt de innbyrdes stemmer overens; uselvstendig forsøk på av forskjellige standpunkter å skape en helhet».Karakteristikken stemte godt med arkitektursynet til opportunisten Einar Gormli, sjefen til Tone, eier av kontoret Stedskunst Arkitekter, en værhane som nå åpenbart hadde forlatt nyfunkistrenden – på oppdragsgiveren Bygginvestors befaling – til fordel for en enda mer tilbakeskuende uttrykksform for luksusboligene Solsiden Strandbo på Fornebu.En velkjent stemme beklaget forsinkelsen og la en eklektisk fasadetegning foran meg på bordet; jeg så opp fra notisboken og oppdaget en yngre utgave av min unge kollega. Tone hadde klippet det svarte håret guttekort, før hang det ned til skuldrene, og det frekke hintet om mitt Lolita-syndrom – som en bekjent hadde insinuert nylig – skapte fornyet uro i meg.Arkitekt Einar Gormlis skisse var verre enn jeg hadde fryktet, og vi ble straks enige om at her måtte noe gjøres. Skråtak, smårutete vinduer og innslag av dragestil-ornamenter samt en touch av sørlandske skipperhus var en for drøy kost.– Einars argument er at også nyfunkis er kitsch, sa Tone, derfor syns han ikke forandringen er noen big deal. Og han har gitt meg et ultimatum. Hvis jeg deltar i TV 12-programmet og sier min mening om kitsch, selv om jeg ikke nevner Solsiden direkte, kommer Einar til å melde saken for Komiteen for etikk og tvister, slik du antydet i telefonen. Så hva pokker gjør jeg nå?– Hvis jeg husker rett, begynte jeg forsiktig, så hadde du problemer med Gormli fra det øyeblikk du fikk det første forprosjektet hans i fanget, ergo må du selv ta avgjørelsen. Skal du følge din faglige overbevisning, slik våre yrkesetiske regler tilsier, eller ta kollegiale hensyn slik det også står i regelverket?To kaffe latte ble plassert på bordet; de grønne øynene til Tone gnistret mens hun så tankefullt på meg. Jeg fikk den forbudte følelsen igjen og studerte hendene mine for å slippe unna det uimotståelige blikket.– Jeg har allerede bestemt meg, Jan. En representant for stiftelsen Byens Renessanse stiller i TV-panelet, og den antimodernistiske gjengen til mangemillionæren William Vang skal det være meg en sann fornøyelse å diskutere arkitektur med. So yes, jeg ringer TV 12 og sier at jeg kommer.– Bra, kremtet jeg beveget, da blir det krig. Og hvis striden fører til at du får sparken, hvilket jeg tviler på, ender det i så fall med en pyrrhosseier for Gormli og hans kontor.– Hvordan går det med opplegget for boken om arkitektyrket? spurte Tone.Jeg svarte ivrig at det hadde vi ikke tid til å snakke om nå, åpnet notisboken og innviet henne i mine forslag til våpen hun – i tillegg til det arsenalet hun selv var i besittelse av – kunne bruke i den forestående krigen.