KRITISK: ? Jeg er skeptisk til å velge bort land som favoritter bare fordi de ikke er politisk korrekte nok, mener Øystein Seth Fiskå.

Vi møtes ved fotballbingen på Tøyen skole i Oslo for å prate om fotball. Og det første som slår undertegnede, er at bingen er ganske fryktinngytende: med vegger og mål av stålsprinkler og et underlag av asfalt. Det ser egentlig litt vondt ut. Men så er vi på østkanten. Så det skal kanskje være sånn?

Øystein Seth Fiskå skriver masteroppgave om fotball på Universitet i Oslo, i faget Kultur- og idéstudier: I siste nummer av tidsskriftet Demo kritiserer han måten deler av venstresida forholder seg til fotball på, som «mest opptatt av fotballens mulige symbols-politiske tolkningpotensial».

Symbolikk

Fiskå:– Et godt eksempel er Aslak Sira Myhres kommentarer til Klassekampen tidligere denne uka. Sira Myhre sa blant annet at Brasil var hans klare VM-favoritt, men så: «om jeg skal finne noen andre, vil jeg si et afrikansk lag». Og mer: «Dette mesterskapet burde vært arrangert i Afrika». Og mer: «Jeg har sans for kolonimakter som møter sine gamle kolonier, og vil gjerne se Angola eller Togo mot Tyskland». Utover det faktum at Angola aldri var noen tysk koloni, spør jeg meg: hva slags forhold har han plutselig til Angola? Jeg tviler ikke på Myhres fotballengasjement, men jeg er skeptisk til å velge bort land som favoritter bare fordi de ikke er politisk korrekte nok.

– Hvorfor denne opptattheten, tror du?

– Det er vel tanken om at verdens undertrykte gjennom fotballen kan få et symbolsk oppgjør med alt som er og har vært vondt.

Symbolsk, ja, men ikke mer! Og dermed blir det å holde med de undertrykte i fotball kanskje enda en måte å holde dem nede på? Kaste et kyllingbein over gjerdet?

Underdog

– Er ikke det å holde med en underdog i sport mer menneskelig enn venstresidetypisk?

– Jo, det kan du si, det er ingenting i veien med å nære ideen om at det er moro når de svake landene vinner.

Når verden sparker litt oppover, liksom.

– Men hvis man over hele linja velger seg politiske «underdog»-lag som for eksempel Barcelona og Celtic, som begge representerer minoriteter i hver sine land, da protesterer jeg. Det virker bare uærlig eller iallfall påklistret. Da har jeg mer respekt for Dag Solstad, som var alene om å mene at Italias VM-seier i 82 var en seier for fotballen. Til tross for at Italia spilte uten tanke på underholdning, og fordi de tok det mest alvorlig. Spilte fotball på fotballens egne premisser, for resultatets del.

Seth Fiskå begynner med andre ord ikke jakten på sin VM-favoritt med et spørsmål om hvilke land som kanskje kunne fortjent å vinne av politiske årsaker.

– Det hender jeg heier på lag som Barcelona eller Celtic, det er ikke det, men det var ikke en kontrakt jeg inngikk med sporten idet jeg kastet på meg mitt første palestinaskjerf på ungdomsskolen.

Myte

I tilegg til enkeltlandenes poltiske historie er det også et islett av estetikk i venstresidas kjærlighet for et land – og lag – som Brasil. De spiller så fin fotball! Ingen spiller som dem! Men det er en myte, sier Fiskå.

– Du får kanskje se et brassespark eller et hælspark mer enn ellers, men lar du meg stå upresset i midtsirkelen i lang tid, skal jeg også kunne klare et hælspark. Jeg bare gidder det ikke. Den fascinasjonen der er en fascinasjon for et tog som har gått. Brasil kan ikke spille som i gamle dager om de vil vinne i Tyskland. Alle vet det. Du skal egentlig ikke være så veldig fotballpurist for å mene at det er bedre med seier 1-0 enn uavgjort 5-5.

Det virker som venstresida her er mer opptatt av å lage et bilde av seg selv, enn å digge fotball, fortsetter Fiskå, og trekker fram Jon Michelet som et godt eksempel.

– Det passer godt på en fotballentusiast som ham, ikke sant? Jeg tviler på han løser mange klubbkampbilletter i løpet av en sesong. Det går utelukkende i landslag, kanskje til og med utelukkende VM. Og tenk på bildene han bruker når han snakker om sine afrikanske favorittlag. De kamerunske løver. Eller senegalesiske gaseller. Slik eksotisme har alltid vært en viktig del av norsk venstreside.

Men er Klassekampen noe bedre, spør Klassekampen seg selv. Vi skriver ikke stort om fotball om det ikke er VM, eller til nød EM.

Kick

– Men hva er det som gjør alt dette så galt, egentlig? Kan ikke folk få sine kick på hvert sitt vis?

– Det blir et spørsmål om hva slags engasjement som er ekte og hva som er mer påklistret. Sosiolog Arve Hjelseth er inne på noe vesentlig når han sier at landslagsfotball er fotball for freeridere, altså snyltegjester. Og at det er utelukkende folk som ikke er så opptatt av fotball, som snakker om fotball som underholdning. Og så er det at du blir så lei av det. At uansett hva det gjelder skal du få en haug med meldinger om at DØ, DETTE ER POLITIKK, SKJØNNER DU.

– Hold kjeft og se kamp, det er din melding?

– Ja.

Eller som fotballspilleren Eric Cantona en gang sa det: «Jeg stoler ikke på folk som hele tida må overintellektualisere ting. Det tar livet av lidenskapen. Du må tillate deg å miste kontrollen innimellom.»

Og ps!, og bare så det er sagt: Fiskås egne VM-favoritter i år er Sverige, England og Italia.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg