På 1970-tallet foretok psykologen Stanley Milgram en berømt studie, hvor han testet ut følgende: Er mennesker villige til å utføre forkastelige handlinger mot andre, bare det står en autoritet bak som ber deg gjøre det?

Milgram ga sine forsøkspersoner beskjed om at de var med i et «vitenskapelig» eksperiment hvor de skulle gi mennesker elektrisk støt som del av en «læringsprosess». Skremmende mange var villige til å gjøre det. Milgram plasserte folk i ulike situasjoner; noen kunne høre ofrene skrike, andre ikke – men ingen kunne se den personen de trodde de ga elektrisk støt til.

Studien ble en nøkkel sosiologen Zygmunt Bauman brukte for å forsøke å forstå Holocaust. Svaret var at modernitetens institusjoner som byråkratiet, samt avstanden mellom ofrene og «torturistene», førte til grusomheter.

Fadermord

I sin nye bok «Evil and human agency» tar Arne Johan Vetlesen et oppgjør med sin venn og fagautoriteten Baumans tolkning av Holocaust. Det er ikke en teoretisk fagfeide, men et forsøk på å forstå, for å klare å leve opp til mantraet aldri igjen – som har blitt brutt ved folkemordene i Rwanda, Bosnia og Darfur.

– Jeg trodde tidligere på Baumans tolkning, som brukte Milgrams studie for å si at nærhet til ofrene gjør en situasjon mer etisk ladet. Jeg trodde også på hans filosofiske motstykke, Levinas, som i sin etikk sier det samme – en etikk jeg var med på å introdusere i Norge. Men hendelsene i Bosnia gjorde at jeg endret mening, der så vi noe helt annet. Overgripere og ofre kjente hverandre, og hadde vært naboer. Derfor ville jeg forstå kollektiv ondskap, sier Vetlesen.

Heller ikke Holocaust-forståelsen vår er god nok etter Baumans innflytelse, mener han:

– Vi har lært fra Bauman at Holocaust ble muliggjort av at de klarte å sakliggjøre og industrualisere folkemordet. Nyere forskning viser at Holocaust ikke skjedde slik: Det hadde også et stort innslag av nærhet, ansikt-til-ansikt-brutalitet, forteller Vetlesen.

Underjent raseideologi

Likheten mellom Bosnia og Holocaust finner Vetlesen i gruppetenkningen:

– Hadde offeret spurt «hvordan kan du gjøre dette mot meg», ville svaret vært: «Jeg gjør det ikke mot deg, jeg gjør det mot deg som representant for din gruppe». Og: «Jeg gjør det bare mot deg fordi jeg er en representant for min gruppe.»

– Du mener Bauman burde skjønt at ideologien var viktigere?

– Ja. Det var jødiskheten ved ofrene som gjorde at de ble tatt av dage, ikke at de var fjernt unna i et ansvarsfraskrivende system. I Jugoslavia hersket det en virkelig multikulturell identitet, som nesten over natta ble erstattet med forestillingen om at det var nødvendig med etnisk rene områder, og derfor forflytninger og andre overgrep. Ideologien som ble hamret gjennom hver dag, særlig gjennom det Milosevic-kontrollerte tv, var at din gruppetilhørighet var truet: Du vil bare kunne overleve her hvis du er ren serber og oppgir dine forbindelser til de andre.

Hat, dessverre

En problemstilling er hvordan folkemord kan starte – en helt annen hvordan det internasjonale samfunnet kan stå og se på det. Her lanserer Vetlesen en forklaring: Han mener det kulturelle og intellektuelle klimaet må ta sin del av skylda, og han gir diagnosen relativisme.

Det kan minne om den ofte utskjelte postmodernismen, men begrepet er mer presist enn den omstridte sekkebetegnelsen. Det Vetlesen angriper, er de uheldige konsekvensene av det intellektuelle klimaet, ikke tankeretninger i seg selv. Han diagnostiserer relativismen slik:

– Alle hendelser har minst to sider. Ingenting er svart-hvitt. Alle sosiale fenomener er flertydige, og alle parter vil konstruere sin versjon av forløpet, farget av deres ståsteder og interesser.

Det kan høres ut som kloke forbehold, men det kan ha knusende konsekvenser for å forstå forholdet mellom en overgriper og et offer:

– Relativismen pulveriserer moralsk engasjement. Det er en intellektuell feilslutning å tro at den mest komplekse tolkningen alltid er intellektuell overlegen og å foretrekke overfor en enklere versjon av virkeligheten, selv om det i virkeligheten ofte kan være enkelt. Det er en slags disposisjon hos intellektuelle. Dette er ikke Jacques Derridas feil, det går mye dypere og lenger tilbake enn som så, sier Vetlesen.

Han mener arkitektene bak folkemord for eksempel på Balkan nyttiggjorde seg av Vestens relativisme:

– Mens de selv dyrket en sort/hvitt, ren/uren, «din gruppe er din skjebne»-ideologi, appellerte de til et klima preget av relativisme og konstruktivisme i Vesten som de visste ville forpurre moralsk stillingstaken og militær inngripen. Taktikken lyktes i over tre år. Det var en overrepresentasjon av intellektuelle i den serbiske ideologiske ledelsen, selv om de ville framstå som folkelige. De hadde folk på landsbygda, ofte dårlig informerte, som sitt publikum. Radovan Karadzic har utdannelse fra creative writing fra USA, Milosevic' nærmeste medarbeider var Europas fremste Shakespeare-ekspert.

Han mener norske politikere og det internasjonale samfunnet bet på et agn lagt ut av Milosevic og Radovan Karadzic, muliggjort av relativismen:

– Man trodde det bare handlet om gammelt etnisk hat. Da kan statslederne sitte og se på og si «dessverre, de hatet hverandre». Det ble skapt et bilde av at det naturlige for Balkan var å være i konflikt, og at fredsperioder var historiske paranteser. De var «som hund og katt», som det ble sagt i Vesten. Det var nøyaktig det som Milosevic ønsket at Thorvald Stoltenberg skulle si, akkurat det Karadzic ønsket Bill Clinton skulle si.

Mye gjenstår

Vetlesen begynte å interessere seg for Bosnia allerede i 1992, da han kom over rapporter fra psykologers og psykiateres arbeider og intervjuer med bosniske kvinner som hadde blitt utsatt for massevoldtekt.

– Krigshandlingene brøt ut i 1992 i april i Bosnia. I løpet av de første fem månedene tror jeg det er riktig å si at de fleste av voldtektene fant sted i løpet av det som var den første fasen. Det ble raskt fanget opp av humanitære organisasjoner, sier Vetlesen foruroligende.

– Hva gjenstår før vi virkelig kan si aldri igjen?

– Kofi Annan fikk nylig dette spørsmålet i kjølvannet av Rwanda. Han var ærlig og sa: Faktisk tror jeg verden ikke har lært noe av Rwanda. Noe Darfur-konlikten beviser. Det skal så uendelig mye mer til for å bry seg på en aktiv, handlingsorientert måte i forhold til folkemord, enn det vi tror.