– Vi står overfor et stort og viktig tema: Hva står Vesten for og hva står politisk islam for? Hvilke forskjeller og likheter ser vi? Dette angår alle, og likevel er det i Norge en liten prinsipiell debatt med få personer involvert, sier filosofiprofessor Gunnar Skirbekk til Klassekampen.

I en kronikk i forrige utgave av Dag og Tid gikk han ut med en etterlysning: Hvor blir det av de intellektuelle?

Skirbekk mener mange intellektuelle er velinformerte, nyanserte og klart avvisende til politisk islam i private samtaler, men at de kvier seg for å delta i offentlig diskusjon.

Han mener noe av bakgrunnen er å finne i tradisjonell norsk anti-intellektualisme og i kulturstudier som mangler filosofisk fundament. Dessuten, hevder professoren, har norske intellektuelle en tendens til å se på den andre som et offer, som en det ikke skal stilles krav til.

Universitetsansatte velger i tillegg ofte å publisere i utenlandske tidsskrifter framfor norske, ettersom det er dette som gir uttelling.

Revirdanning

Skirbekk syns for så vidt at kulturstudier er vel og bra, med vekt på både det sosiale og på klassespørsmål.

– Når det er sagt, savner jeg den prinsipielle debatten om politisk islam. Vi trenger for eksempel å diskutere teologi. I tillegg er det et problem når teologi går inn i politikken. Men også dette må diskuteres: Hva slags gudsoppfatning har man, sier Skirbekk.

– Er det mulig å føre en diskusjon om et kontekst- og kulturavhengig fenomen som religion på prinsippnivå?

– Det har vi gjort fra første stund. At religion skal være fristilt fra filosofisk debatt, er historisk sett spesielt. Det er revirdanning, og det er feil faktisk og intellektuelt. Ikke alle sider ved religion er rasjonelle, men diskuterer man for eksempel gudsbegrepet – den ene, skapende Gud – i de tre monoteistiske religionene, kommer du inn på det vondes problem med en gang.

Savner Aquinas

Skirbekk synes det er vanskelig å forstå hvorfor politisk islam skulle være unntatt fra den debatten intellektuelle historisk sett har deltatt i, teologisk og religionskritisk. Han har blant annet fulgt med i fransk offentlighet, der han hevder situasjonen er en helt annen:

– På fransk tv kan man følge timelange intellektuelle debatter med franske filosofer som Onfray og Tarique Ramadan. De kan diskutere islamsk og kristent gudsbilde, og hvordan dette forholder seg til store filosofers, som Thomas av Aquinas' tenkning. Han er kjent for franskmenn, sier Skirbekk om den katolske teologen som levde på 1200-tallet.

Han legger til:

– Denne diskusjonen har vi ikke her.

Til prinsippene!

At norske intellektuelle blir personer som diskuterer fenomenet utenfra heller enn innenfra, synes Skirbekk er uproblematisk.

– Hva så? Det blir ikke annerledes enn når man diskuterer sosialpolitikk og forskere fra Fafo uttaler seg om dem det gjelder. Man må starte der man er. Det viktige er at de som er inne i feltet og kan diskutere, deltar.

– Er det ikke heller debatten i det muslimske miljøet som bør ut i offentligheten?

– Spørsmålet er sosiologisk og kan innebære sementering – jeg begynner i andre enden: Alt må opp til diskusjon. Og det er godt mulig å diskutere gudsbegrepet uten kulturell kvotering. Det er ikke først og fremst behov for folk med detaljert spesialinnsikt, men med prinsipiell innsikt.

Kan mye

En vanlig unnskyldning for ikke å delta i debatt er nettopp mangelfull kompetanse. Skal man tro Skirbekk, er dette et kvasiproblem.

– Hvor mye må man kunne og hvor mange filosofer har vi utdannet i det siste? De må jo ha vært innom Augustin, Thomas av Aquinas og dermed den arabiskspråklige middelalderfilosofen Avicenna. Jeg vil snu på spørsmålet: Det må være relativt mange som kan relativt mye, sier professoren, som understreker at han selv ikke er noen utpreget religionskritiker eller ateist, men tvert imot har en religiøs interesse.

Skirbekk mener også en minoritetsreligion bør kunne debatteres på samme måte som flertallsreligionen.

– Hvorfor skulle man ikke det? Dette er igjen et sosialt spørsmål. Intellektuelt diskuterer man derimot med tanke på den islamske tenkeren Tariq Ramadan eller andre tenkere, ikke med utgangspunkt i det norske samfunnet. Mindretallet hjemme kan jo også være i flertall ute. Det er 1,2 milliarder muslimer å verdensbasis. Hvor mange protestanter er det? spør han.

Tåler debatt

Han mener det finnes situasjoner der man bør tenke strategisk med hensyn til diskusjon, men ser ikke at det kan være nødvendig i dagens Norge.

– Er man i Midtøsten, kan en debatt utnyttes av politiske ekstremister, men en diskusjon på kronikkplass i Norge – hva skulle være problemet? Det kan ikke føre til noen borgerkrigsliknende tilstander her. Vi har lett for å oppfatte andre som klienter og ofre. Det er en paternalistisk holdning nordmenn må kvitte seg med.

– Ser du noen tendens til at enkelte politiske leire deltar mer aktivt i debatten enn andre?

– Jeg har ikke tenkt sånn på det. Intellektuelle er intellektuelle, og disse spørsmålene går på tvers av tradisjonell høyre- og venstreakse.