Det nyliberale systemet er apartheid i global målestokk, og en hundreårskrig mellom nord og sør har startet, mener den egyptiske økonomen Samir Amin. Amin er en av de mest toneangivende teoretikerne innen den globaliseringskritiske bevegelsen internasjonalt.

Klassekampen møtte ham i Aten der han var til stede på Europas Sosiale Forum, for å snakke om hvilke strategiske utfordringer verdens politiske og sosiale bevegelser står overfor.

Utfordringene Amin streker opp overfor Klassekampen er store:

– Målet er å nedkjempe den liberale styringen av økonomien på alle nivå, fra nasjonal til global, og samtidig nedkjempe USAs plan om militær kontroll over kloden. Hvorfor disse to ikke kan atskilles? Fordi vi har nådd et punkt i det globale, imperialistiske, kapitalistiske systemet der systemet ikke kan styres uten direkte, brutal kontroll over landene i sør.

Triade

Samir Amin mener vi har nådd et nivå i historien der vi kan snakke om en «kollektiv imperialistisk triade».

– Den består av USA, Vest-Europa og Japan. Dette er en kollektiv imperialisme der triaden prøver å styre hele kloden til sin egen eksklusive fortjeneste. De har sine økonomiske redskaper, som Verdens handelsorganisasjon (WTO), som jeg kaller den «den globale imperialismens koloniministerium». WTO er ikke en organisasjon som bare håndterer handel, men en organisasjon som påtvinger land et produksjonsmønster som er underlagt logikken og interessene til transnasjonale selskaper, sier Amin.

– Et annet redskap er Det internasjonale pengefondet (IMF), som jeg kaller «De kollektive koloniale pengemyndighetene». IMF jobber ikke med forholdene mellom dollar, euro, yen eller sterling og sveitsiske franc, men bare med penger som er i kolonienes og semikolonienes valutaer. Triaden har også sine egne politiske redskap, som G8 og Nato, som har skjøvet FN til side og påtvinger lov og orden mot internasjonal lov, sier han.

Forkjøpskrig

Amin mener dette har dramatiske konsekvenser.

– Det kan ikke føre til noe annet enn en hundreårskrig mellom nord og sør, og den er allerede i gang. Det er innenfor denne rammen at USA har utformet sin egen plan for kontroll over kloden, gjennom såkalt forkjøpskrig. De har selv bestemt at det første angrepet, og ikke det siste, skulle være mot den oljerike Midtøsten-regionen. Den beslutningen ble tatt lenge før 11. september. Årevis tidligere.

USA har slått til, sier Amin med en klar henvisning til Irak, men påpeker at de nå befinner seg i «en blindgate».

– Årsaken er at USA for å oppnå direkte militær kontroll over store oljeproduserende områder, må tvinge sine allierte i Europa, i EU og andre land, til underordning. Samtidig må Kina kues gjennom permanent utpressing. Det er planen, sier Amin.

Moralsk og politisk

– Vi må nedkjempe dette. Vi må nedkjempe det fordi det er en forutsetning for ethvert steg i retning av demokratisering og sosialt framskritt. Enhver suksess for demokratisk, progressiv og sosial kamp vil forbli sårbar med mindre denne tåpelige forbryterske politikken fra USA blir nedkjempet.

– Og hvordan mener du det skal gjøres?

– Det har allerede begynt. Det må først nedkjempes moralsk. Det innebærer å ikke akseptere konsepter som forkjøpskrig og lignende. For det andre må dette nedkjempes politisk. Vi så i det minste at fire land i FNs sikkerhetsråd – Frankrike, Tyskland, Russland og Kina – var mot invasjonen av Irak. Siden har Frankrike og Tyskland riktignok føyd seg til USAs politikk, men dette viser likevel at det finnes et potensial, og derfor understreker jeg også på dette punktet at de europeiske landene og EU har et ansvar: Dersom de utgjør en margin og kan bidra til det politisk, bør de hjelpe amerikanerne til å trekke seg ut av blindgaten.

Militært

USAs prosjekt må også nedkjempes på militært plan, mener Amin.

– Dette har startet i Irak, i den forstand at prosjektet i hodene på Bush og hans venner gikk ut på at de skulle etablere en marionettregjering umiddelbart etter den lettvinte seieren over den irakiske hæren, og gjennom den sikre seg kontroll i landet. Vel, fakta viser at de absolutt ikke er i stand til dette, sier han.

Men samtidig advarer Amin om at et presset USA på dette tidspunktet representerer en ytterligere fare:

– Når en stormakt blir nedkjempet – og den blir nedkjempet politisk i Irak – så har den to alternativer: Det ene er å trekke seg ut. Det andre er å trappe opp, og amerikanerne later til å ha valgt nettopp det siste, med forberedelsene på en aggresjon mot Iran, sier han.

Offensiv

Når det gjelder kampen mot nyliberalismen, sier Amin at den allerede foregår «overalt i verden», på nasjonalt og globalt nivå.

– På nasjonalt nivå har den allerede startet, se hva som skjer i Frankrike. Der har vi sett den første bevegelsen som har beveget seg fra en defensiv til en offensiv posisjon, altså å avvise sosial utrygghet. Jeg tror det er en stor lærdom, fordi dette har vokst enormt i verden i løpet av de siste 30 årene. Denne tilstanden er ikke akseptert av flertallet. Hvis det var slik at liberalismen hadde stor troverdighet på begynnelsen av 1990-tallet etter Sovjetunionens sammenbrudd, har den mistet denne i dag. Vi må nå se til at bevegelsene beveger seg mot et frontalt, systematisk og artikulert angrep på utrygghet, sier Amin, før han legger til:

– På globalt nivå betyr dette å nedkjempe WTO – «koloniministeriet». Det betyr for eksempel at jordbruk trekkes ut av WTO. Dette er livsviktig for halvparten av verdens befolkning som er bønder, de fleste i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Amin understreker at det også er avgjørende med aktive steg for gjenopprettelse av kontroll over nasjonale ressurser, og peker på Bolivias president Evo Morales. Morales erklærte nylig nasjonalisering av landets gass- og oljeressurser.

Massebevegelser

– Hvor viktig er det som skjer i Latin-Amerika i dag?

– Det er veldig viktig, med valget av Lula i Brasil for noen år siden, uavhengig av hva det har utviklet seg til å bli, Nestor Kirchner i Argentina, det mislykkede kuppet mot Hugo Chávez i Venezuela, og nå, Evo Morales i Bolivia. Dette er resultater av en kumulativ styrking av bevegelsene. Forskjellen mellom bevegelsene i Latin-Amerika og bevegelser andre steder, er at de har nådd en kritisk masse.

Dette har ifølge Amin gjort framveksten av «virkelige massebevegelser» mulig.

– Chávez sier at alle forventet at han kom til å få fire-fem prosent i valget da han presenterte seg som kandidat. Han vant med over femti prosent. Det var resultat av en stor, bred massebevegelse som støttet ham. Det samme gjelder Evo Morales, sier han.

Sosiale forum

Samir Amin karakteriserer samlinger som Europas sosiale forum og Verdens sosiale forum som toppen av et isfjell.

– Under finnes det mange bevegelser, som går inn i kamp – virkelig klassekamp, reell politisk kamp. Noen er representert på de sosiale forumene, andre ikke. Forumene er hyggelige, man får mulighet til å møtes, og det er bra. Men de kan ikke være noe særlig mer enn det. Det vi trenger er noe mye mer enn forumene, og dette er ingen kritikk av forumene. Det er utenfor forumene, ved siden av, under, at vi må skape og bygge opp under felles plattformer for handling, sier Amin og fortsetter:

– Dette betyr å ikke bare skape nettverk, men også allianser, fronter av politiske og sosiale krefter med sikte på å oppnå bestemte mål. Vi har startet dette arbeidet med erklæringene fra Verdens sosiale forum i Bamako, Mali og Caracas, Venezuela. Dette er ikke bare uttalelser med fine ord som folk signerer og glemmer dagen etter, det er forslag og planer for kollektive handlinger.

Optimist

På spørsmål om han er optimist på verdens vegne, svarer Amin at han egentlig ikke liker spørsmålet, av den enkle grunn at man må være optimister.

– Som den italienske marxisten Antonio Gramsci sa: Pessimist i analysen, men optimist i hjertet. Det innebærer at vi må ha de mest seriøse analysene, ikke overse utfordringer og vanskeligheter, og ikke minst være kritiske overfor oss selv og det vi gjør, og ikke bare applaudere små bragder her og der. Samtidig må vi ha tro på folket, sier Amin.