Den multikulturelle skolen følges ikke opp fra politisk hold, mener stipendiat i pedagogikk Astrid Tolo og professor i pedagogikk Sølvi Lillejord, begge fra Universitetet i Bergen. For mens det utvikles nye læreplaner for alle fag før Kunnskapsløftet skal reformere grunnutdanningen til høsten, videreføres læreplanens generelle del, og dermed skolens ideologiske fundament, uforandret.

Og her er det nasjonale tydelig til stede, mener forskerne. Tolo og Lillejord mener det er et påtrengende skille mellom «vi» nordmenn med norsk historie og norske forfedre og «de andre» i planens generelle del, en etnosentrisme forskerne mener står dårlig til den multikulturelle skolehverdagen i Norge. «Vi» slik det brukes i læreplanen er verken minoritetsspråklige eller minoritetskulturelle, skriver forskerne i en ny artikkel i Norsk Pedagogisk Tidsskrift.

– Et «vi» i norsk skole i dag er mer enn det som kommer til uttrykk i denne planen. Vi kommer fra ulike deler av verden og har ulike historier, sier Tolo. Derfor må også skolen inkludere mer enn den norske historien, for å inkludere de elevene som har andre livserfaringer, påpeker hun.

Få politiske føringer

Forskerne har tatt utgangspunkt i strategiplanen «Likeverdig utdanning i praksis» 2004–2009 og Stortingsmelding nr. 30 «Kultur for læring», som Kunnskapsløftet bygger på, for å undersøke hvordan disse dokumentene fungerer som styringsdokumenter i utviklingen av den multikulturelle skolen. Utviklingen de ser er at det flerkulturelle forsvinner fra læreplanene.

– Fokus er på at minoritetselevene må lære seg norsk for få gode resultater, mens det finnes få politiske føringer på hvordan skolene skal forholde seg til minoritetskulturaspektet, sier Tolo.

Hun forklarer at det har vært en utvikling fra én ytterkant til en annen de siste 20 årene. For mens perspektiver på det flerkulturelle og minoritetselever var tilegnet et eget kapittel i Mønsterplanen fra 1987, er minoritetsspråklige elever ikke en gang et tema i den generelle delen av læreplanen fra 1994. I den siste læreplanen, L97, forsvant også kapittelet om morsmålsundervisning.

Nasjonsbygging

Så hvordan kan det ha seg at elevgrunnlaget til norske skoler blir stadig mer multikulturelt, mens læreplanene går i motsatt retning? Forskerne mener læreplanutviklingen på 1990-tallet var et nasjonsbyggingsprosjekt, og at utfordringer i den multikulturelle skolen ble skjøvet til side i iveren. Dommen fra forskerne er at de politiske dokumentene ikke ivaretar mangfoldet av urfordringer og muligheter i det multikulturelle samfunnet. Og det er slett ikke bare skolene med høy andel minoritetsspråklige elever som må ta innover seg disse perspektivene.

– Det norske samfunnet er multikulturelt, både i skolen og ellers. Det må bli utformet en skolepolitikk for dette uavhengig av hvor mange minoritetsspråklige elever en skole har, sier Tolo.

For i følge henne er debatten delt i to: Den ene delen dreier seg om hvordan minoritetsspråklige elever skal få like gode resultater som de elevene som har norsk som morsmål. Den andre handler om å gi en utdanning som alle elevene kan føle at er relevant i deres liv. Tolo mener skolen fokuserer for mye på Norge som nasjon, mens det globale samfunnet vi er en del av får liten oppmerksomhet.

– Det virker som om det blir enda viktigere å holde på det norske etterhvert som det globale kommer nærmere. Men Norge i dag består av mange flere enn de som har vært her i mange generasjoner, sier hun.